| dc.description.abstract | Dette er en kvalitativ studie, med en kritisk, sosiologisk tilnærming til straffegjennomføring og tilbakeføring i Norge, sett i lys av den norske velferdsstaten og kriminalomsorgens rehabiliterende mandat. Gjennom intervjuer med 13 tidligere innsatte, utforsker studien følgende problemstilling: Hvilke utfordringer møter innsatte i deres tilbakeføringsprosesser fra fengsel til samfunn? For å besvare problemstillingen vil oppgaven også besvare følgende forskningsspørsmål: (1) Hvilke implikasjoner har disse utfordringene for tilbakeføringsprosessen? og (2) Hvilke tiltak kan redusere utfordringene innsatte møter på i tilbakeføringsprosessen? Studiens funn inviterer til en kritisk diskusjon av den norske velferdsstaten og norsk rehabiliteringspolitikk. Problemstillingen diskuteres i samspill med habitus, stigma og andre relevante sosiologiske teorier.
Studien viser til at domfelte står ovenfor en rekke hindringer i deres tilbakeføringsprosesser, både under og etter soning. Totalt ni hindringer blir analysert og utgjør: «soningsmodus», økt risiko- og sikkerhetsfokus, innsatt-betjent-forholdet, manglende forberedelser til løslatelse, «overgangsjokket», et komplisert velferdssystem, «negativ» sosial kapital, «gaten» og fengselets «nærvær», og behovet for å jobbe langsiktig med tilpasning. Studien viser til at tilbakeføring kan utgjøre en lang og smertefull prosess, med tilbakeslag og tilbakefall til narkotikamisbruk og kriminalitet.
En gjennomgående kritisk åre i studien er ideen om Kriminalomsorgens, men også den norske stats, «antistrukturelle» tilnærming til straff og tilbakeføring. Avslutningsvis drøftes sosiologien og strafferetten opp mot hverandre, der studien argumenterer for en bredere implementering av sosiologien i samfunnets forståelser av kriminalitet og tilbakeføring. | |
