| dc.description.abstract | Dagens samfunn står ovenfor betydelige folkehelseutfordringer knyttet til en fysisk inaktiv
livsstil. Folk flest er for lite fysisk aktive, hvor kun tre av ti voksne og eldre er aktive nok. Noe
av årsaken til dette kan tilskrives det faktum at samfunnet historisk sett har tilrettelagt for
inaktivitet, hvor bilen har vært det dominante transportmiddelet, og dette på bekostning av
gåing og sykling. Dette har ført til lange avstander, som flere steder gjør det vanskelig og lite
attraktivt å velge gåing som transportform for å nå daglige gjøremål. I lys av dette er det nå på
tide at planleggere prioriterer å utvikle byer og tettsteder slik de blir mer egnet for gåing. Det
er følgelig et behov for å gjøre gåing som transportform til det enkle og naturlige valget i
hverdagen, slik at folkehelsen på sikt kan bedres.
Intensjonen bak studien har vært å kartlegge hva som kjennetegner arbeidet med gåstrategier i
to utvalgte kommuner, og undersøke hvordan de jobber for å øke andelen som går. Formålet
har vært å komme fram til en forståelse om gåstrategier kan være et virkemiddel inn i
folkehelsearbeidet. Denne casestudien skal følgelig bidra til økt bevissthet rundt
sammenhengen mellom de fysiske omgivelsene og folkehelsen. Studien er basert på data
innsamlet gjennom kvalitative intervjuer med mobilitetsplanleggere og folkehelsekoordinatorer
i Haugesund- og Trondheim kommune. Informantene er, eller har vært, ansatt i kommunal
sektor, og er utvalgt basert på deres erfaringer og kunnskaper knyttet til planlegging for gående
i sin kommune.
Studien viser at planleggere i norske kommuner bør benytte en kommunikativ tilnærming til
arbeidet for gående. Den kommunikative planleggingsteorien er prosessorientert, og bygger på
et bottom-up-perspektiv. Ved bruk av kommunikativ tilnærming kan det dannes nye forståelser,
samtidig som kommunen får kartlagt befolkningens ønsker og behov. Likevel er det først når
planleggere vektlegger relasjonen mellom mennesket og de fysiske strukturene på stedet, at
man oppnår gode byrom, attraktive ferdselsårer og gater som inviterer til bevegelse. Dette
underbygger viktigheten av at planleggere har en stedsforståelse som tar hensyn til de tre
nivåene av helsekartet; både menneskers helseatferd, den fysiske strukturen og klima og miljø.
På denne måten forstås steder som noe mer enn bare styring av arealbruken, men som
omgivelser hvor stedets sosiale dynamikk, mangfold og kompleksitet inngår. Alt i alt må de
fysiske strukturene ses i sammenheng med mennesket og hverdagslivet det planlegges for. | |
