| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven tar for seg en filosofisk tolkning av Senecas Medea. Jeg har lest og tolket tragedien i lys av Senecas filosofiske verk De Ira, hvor han presenterer sin tredelte opptrapping av emosjonen sinne, og ut fra dette har jeg trukket paralleller mellom denne tredelte opptrappingen av sinne og Medeas selvtransformasjon i Senecas tragedie. Formålet med dette har vært å avdekke hvorvidt Seneca skrev tragedier kun for å advare oss mot faren ved å tillate emosjoner, eller om hans bruk av tragediesjangeren også var ment som en billedgjøring av hvordan et selv bør tre frem innenfra, heller enn å opptre ut fra ytre påvirkning. Hoveddelen av oppgaven tar for seg Medeas tilsynelatende tredelte selv, som en oppfølger til bakgrunnskapittelet som presenterer Medeas karakter i litteraturhistorisk kontekst, i tillegg til Senecas bruk av tragediesjangeren og hvordan den stoiske filosofien spiller en sentral rolle innenfor hans litterære verk. | |
