Intensivsykepleiernes erfaring av egen kompetanse og håndtering av utfordrende situasjoner

Abstract

Bakgrunn og hensikt: Forventningene til intensivsykepleiernes faglige forsvarlighet og kompetanse blir beskrevet og tatt frem i ulike lovverk, retningslinjer, normer etc. Jeg vil undersøke om det er mulig for hver intensivsykepleier å erfare at deres kompetanse samstemmer med de forventningene og den grunnleggende plikten om å til enhver tid handle faglig forsvarlig. Det foreligger lite forskning fra tidligere på dette feltet. Metode: Kvalitativ metode med hermeneutisk tilnærming. Det ble gjennomført 6 individuelle intervju med semistrukturert intervjuguide, samt 1 pilotintervju. Resultat: Denne studien viser til at intensivsykepleiere erfarer egen kompetanse som god, men ikke tilstrekkelig nok i alle de gitte situasjonene de står overfor i arbeidshverdagen. Trygghet i teoretiskforankring og bruk av systematiske verktøy, sammen med erfaring, individuelle evner og ferdigheter, samt kollegial støtte er med på å bygge selvtillit og trygghet i egen kompetanse. Intensivsykepleierne har behov for å kvalitetssikre egen kompetanse individuelt og i team. Studien viser også til utfordringer i forhold til etiske dilemmaer og behandling av babyer og små barn på intensivavdelingen. Konklusjon: Det at intensivsykepleiernes egen kompetanse alene ikke er tilstrekkelig nok i alle de ulike situasjonene de møter i arbeidshverdagen, truer ikke pasientsikkerheten og kravet om faglig forsvarlig helsehjelp. Det er mange ulike profesjoner og kollegaer de kan innhente kompetanse fra. Intensivsykepleiere trenger kompetanseutvikling for å i møte komme fremtidens samfunn og for egen motivasjon til å fortsette i yrket.