| dc.description.abstract | Bakgrunn: Forskning viser at sykepleiers deltakelse i respiratorbehandling kan gi kortere
respiratortid og bedre respiratorbehandling. Det er likevel store variasjoner, og ikke tydelig
definert hvilken rolle og ansvar intensivsykepleiere har i respiratorbehandlingen og
respiratoravvenningen.
Hensikt: Å få en dypere forståelse og økt kunnskap om hvordan intensivsykepleiere erfarer
roller og ansvar ved respiratorbehandling og respiratoravvenning, og hvordan de erfarer
selvstendighet og innflytelse i respiratorbehandlingen.
Problemstilling: Hvilke erfaringer har intensivsykepleier i forhold til roller og ansvar ved
respiratorbehandling og respiratoravvenning på intensivavdelingen
Metode: Kvalitativ metode, med semistrukturerte individuelle dybdeintervju. Åtte
intensivsykepleiere fra to intensivavdelinger i Helse Sør-Øst ble inkludert. Analysen er
inspirert av Lindseth og Norbergs fenomenologisk-hermeneutiske metode.
Resultater: Analysen resulterte i tre hovedtema:
Å ha en uerstattelig kompetanse: Intensivsykepleierens tilstedeværelse og observasjoner, i
kombinasjon med kunnskap og erfaring, ga dem stor rolle og ansvar i respiratorbehandlingen.
Samarbeid gir økt ansvar: Samarbeid og kommunikasjon med legen, samt klare avtaler bidro
til mer selvstendighet for intensivsykepleieren.
Avdelingens organisering påvirker ansvaret: Legers travelhet og mangel på
intensivsykepleiere, samt lite engasjement for avvenningsprotokoll ga intensivsykepleier
mindre ansvar.
Konklusjon: Intensivsykepleiers rolle og ansvar i respiratorbehandlingen er en helhetlig
funksjon, der deres kompetanse brukes aktivt for å gjøre viktige observasjoner. Godt
samarbeid og felles forståelse er viktig slik at behandlingen tilpasses den enkelte pasient og
for fremgangen i respiratoravvenningen. Opprettelse av avtaler eller avvenningsprotokoll kan
bidra til større rolle, struktur og kontinuitet i behandlingen. Mangel på intensivsykepleiere og
ulik kompetanse ser ut til å kunne begrense intensivsykepleierens ansvar. | |