| dc.description.abstract | Hva er et velfungerende samfunn uten kunnskapsutvikling? Kunnskapsinstitusjonene er derfor nødvendige pilarer for å utvikle og formidle kunnskap innenfor et sammensatt samfunn. I tillegg er museumssektoren en viktig samfunnsprodusent for både kunnskap og opplevelsestilbud, men likevel er noen museumsinstitusjoner mer innovative enn andre (Bertacchani & Morando, 2011, s. 3). Dessuten har museumspolitikken vært en stor pådriver for å ta vare på og utvikle enhetene i museumssektoren, og i de siste tjue årene har den norske museumsstrukturen gjennomgått flere omorganiseringer, og disse prosessene omtales mer spesifikt som konsolideringsprosesser eller reformer. På bakgrunn av ABM-meldingen i 1999 stilte regjeringen et krav om å sentralisere små enheter til større stødige enheter, der organiseringen inkluderte en likestilling av enhetene arkiv, bibliotek og museum (Meld. St. 23 (2021-2022), s. 15). Dessuten består museumsstrukturen av to modeller; en strukturmodell (sentralisert styring) og en nettverksmodell (desentralisert styring) (Fossestøl et al., 2013, s. 9).
Denne masteroppgaven studerer hvordan deling av kunnskap foregår ved en kulturhistorisk institusjon, og dermed tar for seg case av Kuben i Agder, samt beskrives det hvilke kunnskapstyper som stimulerer til innovasjonsprosesser. Studien bruker et analytisk rammeverk som bygger på begrepene innovasjonsprosess, samproduksjon og samhandling, og tar videre et utgangspunkt i kunnskapstypene (analytisk, syntetisk eller symbolsk kunnskap) og innovasjonsmåtene (vitenskapsbasert, erfaringsbasert eller kombinert). Med dette er forskningsspørsmålet for oppgaven som følgende: «Hvordan foregår kunnskapsdelingen på Kuben, og hva slags type kunnskap stimulerer til innovasjonsprosesser ved institusjonen?».
Studien illustrerer at Kuben utnytter syntetisk og symbolsk kunnskap inn i en STI-struktur sammen med analytisk kunnskap, der ansatte arbeider som regel ved hjelp av tradisjonelle arbeidsmetoder og prosesser. Avdelingene museum og arkiv på Kuben deler kunnskapen fortrinnsvis gjennom rullerende prosjektarbeid. Og en innhenting av informasjon utrettes vanligvis ved publikumsinvolvering, eller i kontakt med eksterne kollegaer og nettverk, på et regionalt og nasjonalt nivå. Denne studien tyder på at eksisterende planer og forståelser er med på å styre institusjonen sin evne til å innovere. Dette inkluderer også politiske styringer i henhold til offentlige prosesser og endringer for Aust-Agder museum og arkiv (AAma). På lengre sikt kan det derfor forekomme et større behov for en åpen innovasjonsaktivitet ved institusjonen. | |
