| dc.description.abstract | Temaet for denne masteroppgaven er regionrådenes påvirkning på regionalt styringsnivå ved fylkeskommunen (FK) med utgangspunkt i kartlagte relasjoner mellom to fylkeskommuner og tre regionråd (RR). Fylkeskommunene som har blitt undersøkt i denne studien er Vest-Agder fylkeskommune (VAF) og Aust-Agder fylkeskommune (AAFK). Agderfylkene blir her undersøkt opp mot kontaktflaten de har med følgende tre RR: Setesdal Regionråd (SR), som ligger i Aust-Agder, Knutepunkt Sørlandet (KnpS), et interkommunalt samarbeid som strekker seg over fylkesgrensen mellom Vest-Agder og Aust-Agder, og til slutt, Listerrådet som er et politisk og administrativt samarbeid mellom seks kommuner i vestre del av Vest-Agder. Studien ble gjennomført våren 2015.
Problemstillingen for oppgaven er todelt, først «hvilken relasjon har fylkeskommunen til regionrådene?», dernest «hvordan påvirkes fylkeskommunen av regionrådene?». Den første problemstillingen er beskrivende og den andre er forklarende.
Funnene i denne studien er gjort rede for, og drøftet ut ifra governance teoriens tre motstridende hovedperspektiver om hvorvidt nettverket har «hollowing-out», «filling-in» eller de-koblet effekt på hierarkiet.
Studiens hovedfunn viser to avgjørende faktorer for hvordan FK påvirkes av regionrådene, henholdsvis policy områder og trekk ved samarbeidene som involverer RR. Med policy områder menes innen hvilke politiske områder finner relasjonene sted og i hvilken form. Trekk ved samarbeidene inkluderer både samarbeid mellom enkeltkommunene og regionrådene, samt samarbeid mellom regionrådene og FK. Videre viser studien at alle hovedperspektivene fra governance teorien gjør seg gjeldende i relasjonene, som har blitt kartlagt mellom RR og FK, til tross for at teorien finner dem motstridende.
I tilfeller hvor regionrådene ser ut til å være de-koblet fra FK, indikerer de empiriske funnene at de-kobling er en bevisst handling fra medlemskommunene i RR. De-kobling finner sted når primærkommunene står i konflikt med hverandre, og derfor ikke klarer å samle seg om et felles standpunkt. I disse tilfellene må regionrådene trekke seg tilbake som deltakende part i fylkeskommunens beslutningsprosesser, ettersom uenigheten mellom primærkommunene krever det. Regionrådenes passivitet bidrar videre til at FK må ta avgjørelsene på egenhånd, og dermed går tilbake til den hierarkiske styringsmodellen som et resultat av at organisasjonene/partene i omgivelsene verken strekker til eller klarer å finne enighet seg
imellom. Funnene viser dermed at styringsformen for saker på regionalt styringsnivå, til syvende og sist er betinget av konsensus mellom samarbeidskommunene i de enkelte regionrådene.
På bakgrunn av de empiriske funnene i denne studien, som omhandler regionrådenes påvirkning på regionalt styringsnivå, konkluderes det med at man ut i fra et teoretisk perspektiv ikke har tilstrekkelig empirisk grunnlag for å hevde at nettverkene har erstattet hierarkiet. Derimot viser studien at hierarkiet, innenfor enkelte policy områder og ut ifra trekkene som har blitt kartlagt ved enkelte av samarbeidene, ser ut for å bli satt i en situasjon hvor de selv må ta ansvar for styringsprosessene. Dette, da nettverkene verken er robuste nok til å kunne ta del i, eller håndtere, konfliktfylte saker og temaer. | nb_NO |
