˗ Ingen barn fortjener å ha det slik En sosialsemiotisk multimodal analyse av utstillingen Hvis klær kunne fortelle 2

Abstract

I denne oppgaven gjøres en analyse av vandreutstillingen Hvis klær kunne fortelle 2, som ReddeSmå står bak. Utstillingen består av autentiske historier om barn som er utsatt for vold, overgrep og omsorgssvikt, og klesplagg og noen andre bruksgjenstander som disse barna har brukt. Det er i hovedsak klærne og gjenstandene som fungerer som fortellerstemmer i de forskjellige fortellingene. ReddeSmå har som formål å styrke beskyttelsen av og hjelpen til små barn radikalt, både gjennom press på myndigheter og gjennom at alle som er tilknyttet nettverket personlig arbeider for saken. Problemstillingen spør om hvordan det skapes mening i utstillingen, ved hjelp av multimodale semiotiske ressurser. I forlengelsen av dette er et interessefelt i oppgaven også hvordan utstillingen fungerer som kommunikasjon. Det ble gjort observasjoner av utstillingen da den sto på Erfaringsdagen for familieråd i Tønsberg 5. februar 2015. Det er gjort intervjuer med initiativtaker til ReddeSmå og Hvis klær kunne fortelle 2, designeren av Hvis klær kunne fortelle 2 og hun som var ansvarlig for arrangementet Erfaringsdagen for familieråd for å kunne belyse bakgrunn og kontekst. Oppgavens teoretiske grunnlag er sosialsemiotisk multimodalitetsteori. En av søylene i denne teorien er Hallidays tre metafunksjoner, og analysen er i stor grad strukturert etter metafunksjonene. Oppgaven har en timeglassformet analysemodell, som viser til at materialet – de ulike tekstene i utstillingen – blir gruppert, før det gjøres en analyse av felles trekk i utstillingen. Deretter gjøres seks næranalyser; av en representant for hver av de ulike grupperingene, i tillegg til en tekst som ikke uten videre lot seg gruppere med de andre. I den siste delen av oppgavens analysekapittel løftes blikket igjen; utstillingen som helhet, hvordan denne skaper mening og kommuniserer analyseres. Her er spesielt konteksten viktig. Resultatene av analysen viser blant annet hvordan utstillingen bruker sjangeren fortelling som en semiotisk ressurs til å skape mening, ikke bare i hver enkelt historie, men også i at de ulike fortellingene har ulike roller i helheten, slik at de spiller sammen og utgjør et samlet meningspotensial. Analysen viser også i hvor stor grad situasjonskontekst og spesielt kulturkontekst er viktig for hvordan semiotiske ressurser inviterer til meningsskaping, og hvordan utstillingen bruker konteksten for å kommunisere. I en norsk kulturkontekst er det ikke tvil om at utstillingen har en sterk oppfordring til alle lesere om å bry seg om, og utgjøre en forskjell for, barn som har opplevd ting de absolutt burde vært forskånet mot.