Geografisk lokalitet og autonomi : Hvilke effekter har den geografiske lokaliseringen av direktorater og tilsyn på deres beslutningsatferd?

Abstract

Utflyttingsprogrammer har gjennom tidene vært en mye brukt reform i forsøk på å forsterke direktorater og tilsyns uavhengighet fra politisk ledelse. Økt autonomi innebærer samtidig at styringsmulighetene til politisk ledelse svekkes. Hensikten med denne studien er å analysere hvilke effekter geografisk lokalisering av direktorater og tilsyn har for deres beslutningsatferd. Dette gjelder spesielt beslutningsatferd i forhold til politisk ledelse og regional forvaltning. Hovedformålet med Bondevik II-regjeringens utflyttingsprogram (2002-2003), var å skape økt fysisk avstand mellom politisk ledelse og forvaltningen. På bakgrunn av dette, finner denne studien det interessant å se nærmere på om økt geografisk avstand faktisk fører til en endring i beslutningsatferd hos direktorater og tilsyn. Det er med andre ord effektene geografisk lokalitet har på beslutningsatferden vi skal se nærmere på. Forskningsdesignet for studien er kvantitativt og datamaterialet er hentet fra Sentraladministrasjonsundersøkelsene fra 2006 og 2016. Analysene gjennomføres i SPSS, og består av univariate og multivariate analyser. Det teoretiske rammeverket tar utgangspunkt i vertikal spesialisering, fysisk struktur og demografi, da dette er organisatoriske trekk ved direktoratene som kan være utslagsgivende for deres beslutningsatferd. Disse trekkene ved direktoratene testes ved å bruke uavhengige variabler på stillingsnivå, geografisk lokalitet og ansiennitet. I tillegg til disse variablene, er det også inkludert en kontrollvariabel på politisering. Hovedfokuset for studien er den fysiske strukturen, som her er begrenset til geografisk lokalitet av direktorater og tilsyn.