Praksis i ingeniørutdanningen : En casestudie ved Universitetet i Sørøst-Norge

Abstract

Denne studien ser på praksis i ingeniørutdanningen, læring og kunnskapsutvikling i praksisfeltet. Studien ser på to forhold, for det første hvordan designe og organisere et praksisemne som møter de ønskede behov. For detandre om studentene får ny kunnskap og har et læringsutbytte som står til de forventingene de har til emne.Det er lite forskning på praksis i ingeniørutdanningen i Norge, og dette kan være et bidrag til å få mer kunnskap, forståelse og innsikt i kunnskapsutvikling fra praksisfelleskapet. Min problemstilling er:Hvordan kan universitetetkan skape levedyktige systemer og modeller som støtter opp om arbeidet med praksis og utvikling av kunnskap både for studenter, universitetet og praksisvirksomhetene?Det teoretiske utgangspunktet er innenfor innovasjon-og kunnskapsteori, organisasjonsteori, veiledning-/mesterlære og litteratur innenfor studiets tema.Det er tatt utgangspunkt i emne Ingeniørpraksis, som ble etablert ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN), campus Porsgrunn i 2015. Data som er anvendt i oppgaven er fra 2017 og 2018. Det inngår 29 praksisvirksomheter og 44 studenter i studie.Studien viser at praksis i ingeniørutdanningen gir et godt læringsutbytte for studentene. Forutsetningen er at praksisemne har en god organisering og struktur, proaktive praksisvirksomheter, dyktige praksisveileder og god faglig forankring.