Medvirknings betydning for utfallet av vedtaket om kommunesammenslåing

Abstract

I denne masteroppgaven har jeg hatt som hovedmål å se om medvirkningstiltakene kommunene har regissert har hatt en innvirkning på resultatet av vedtaket om kommunesammenslåing. Det eksisterer et lovfestet minstekrav for medvirkning i slike endringsprosesser, men de gir også en rekke friheter til kommunene hvordan de velger å legge opp medvirkningsløpet. Dette fører til en stor variasjon mellom kommunene i hvilken grad de bruker medvirkning i prosessen. Jeg tok utgangspunkt i åtte kommuner lokalisert i Agder-fylkene, der fire av dem vedtok sammenslåinger, mens fire av kommunene stemte nei til sammenslåing. Gjennom å se hvordan de ulike kommunene har brukt medvirkning i forkant av endelig vedtak, og sammenligne grupperingene ville jeg forhåpentligvis få svar på om medvirkning faktisk har betydning for endelig vedtak. Ved å gå gjennom alle kommunestyreprotokollene fra oppstart til endelig vedtak fikk jeg innsyn i hvordan de ulike kommunene prioriterte og gjennomførte medvirkningstiltak. Fem medvirkningstiltak utpekte seg som mest sentrale i prosessen; informasjonsavis, folkemøte, høringer, innbyggerundersøkelser og folkeavstemning. Min oppgave viser til at antall brukte medvirkningstiltak har liten betydning for utfallet av vedtaket, ettersom forskjellen mellom deto grupperingene var minimal. Derimot så man at etter jeg graderte medvirkningstiltakene i henhold til en innflytelsesscore ble det en signifikant forskjell mellom gruppene. Nei-kommunene brukte medvirkningstiltak med en adskillig høyere innflytelsesscore, enn i ja-kommunene. Bruken av folkeavstemning ble avgjørende i favør nei-kommunene når det kom til innflytelsesscoren, ettersom folkeavstemning var det tiltaket som ga flest innflytelsespoeng.