Varslersakene i Arbeiderpartiet : en analyse av krisehåndteringen i Giske-saken

Abstract

I desember 2017 tikker nyhetsmeldingene om upassende oppførsel fra Trond Giske inn. En kjempe i norsk poltikk blir anklaget for å ha gått over streken i sosiale settinger og utsatt egne partimedlemmer for ubehagelig og upassende atferd og behandling. Saken får enorm mediedekning i mediene i Norge. Hadde Giske skyld i disse handlingene, eller hadde ikke anklagene rot i virkeligheten? Og hvordan forholder resten av ledelsen i partiet seg til denne situasjonen? Denne oppgaven undersøker hvilke strategier som ble valgt av Jonas Gar Støre og Trond Giske i krisehåndteringen og krisekommunikasjonen i den såkalte Giske-saken da partiet innså at Giske hadde skyld i hendelsene. Jeg har benyttet meg av dokumentanalyse når jeg har tatt utgangspunkt i fire svært relevante intervjuer eller uttalelser gitt fra Giske og Støre i krisehåndteringen, og undersøkt hvilke kriseresponsstrategier som ble valgt. Som teoretisk grunnlag har jeg i størst grad brukt W. Timothy Coombs og hans teorier om krisekommunikasjon, samt Keith Michael Hearit sin teori om unnskyldning som krisestrategi i analysen av krisehåndteringen. På bakgrunn av definisjon av krisesituasjonen og deretter analysen av materiale kom det frem at Støre og Giske benyttet flere ulike strategier i sin krisehåndtering. Giske brukte hovedsakelig strategiene unnskyldning, bortforklaring samt angrep på anklageren, i sin krisehåndtering. Støre på sin side tok i bruk benektelsesstrategien, strategien angrep på anklageren og styrkningsstrategi. Valgene var til dels i strid med hva den normative teorien sier man bør gjøre i den type krisesituasjoner.