Fra ekstern kunnskap til intern arbeidspraksis : En undersøkelse av to Grimstad-skoler

Abstract

Ny kunnskap vil ofte være avgjørende om organisasjoner ønsker å følge med i tiden, og en måte å få tak i denne nye kunnskapen er gjennom kursing. En utfordring med kursing er å få kunnskapen som læres eksternt inn i egen organisasjon. For om ekstern kunnskap skal ha verdi og gi et utbytte må det som læres eksternt også brukes i praksis i organisasjonen. Denne masteroppgaven har tittelen «Fra ekstern kunnskap til intern arbeidspraksis», og svarer på problemstillingen «Hvordan kan ekstern kunnskap omformes til intern arbeidspraksis?». For å undersøke rundt problemstillingen har jeg vært inne på to Grimstad-skoler som har tatt del i det eksterne kompetansehevingsprogrammet, RauseRelasjoner. Disse skolene er to ulike organisasjoner, selv om de begge er skoler, og de vil derfor ha ulike måter å ta i bruk den eksterne kunnskapen på. Ulike modererende faktorer kan derfor også påvirke hvordan den eksterne kunnskapen kan omformes til intern arbeidspraksis. Det er derfor valgt ut tre moderatorer som kan påvirke hvordan den eksterne kunnskapen medieres inn i skolene. Den første moderatoren omhandler individuelle refleksjoner, den andre organisatorisk struktur, og den tredje organisatorisk kultur. Analyseringen av oppgaven er også delt inn etter disse modererende faktorene. På bakgrunn av disse moderatorene har jeg formulert underproblemstillingen «Hvilken av de modererende faktorene har, slik respondentene oppfatter det, størst påvirkning i medieringsprosessen av den eksterne kunnskapen?». RauseRelasjoner er et kompetanseutviklingsprogram for ansatte i Grimstad-skolene. Målet med programmet er å gi god opplæring til lærere, skolens øvrige personale, skoleledelse og PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) i traumebevisst omsorg, for å bidra til at alle barn og unge, og spesielt de som har opplevd belastende livsutfordringer, gis gode opplæringsvilkår. Kompetansehevingsprogrammet er et samarbeid mellom Grimstad kommune og RVTS Sør, og det er et mål om at alle Grimstad-skoler etter hvert skal gjennom programmet for å ha både kompetanse og kunnskap til å bedre kunne håndtere hverdagen mange nå står overfor. Ønsket er at skolene skal lykkes med god kvalitet i tjenestene, og det er derfor nødvendig at skolens ledere, medarbeidere og samarbeidspartnere har kunnskap om traumebevisst omsorg samt forutsetninger for samhandling ut fra en felles forståelse. Som hovedteori for oppgaven benyttes Argyris og Schöns handlingsteori samt teori om enkeltkrets- og dobbeltkretslæring, Karl Weicks «sensemaking» samt teori om organisasjonskultur. Til oppgaven er det også blitt benyttet kvalitativ metode, og det er utført åtte intervjuer med to rektorer og seks medarbeidere ved de to Grimstad-skolene. Som III praksisutfordrer og teorioversetter har det gjennom denne undersøkelsen vært forsøkt å forske på organisasjonens tematikk sammen med og for medarbeiderne i skolen. En viktig del av denne masteroppgaven har vært å undersøke om den eksterne kunnskapen skolene har fått gjennom kursrekkene med RVTS er noe som er blitt mediert inn på skolene og at kunnskapen og verktøyene da er noe som brukes i praksis. I analysen kommer det frem gjennom moderatoren for individuelle refleksjoner at respondentene som individer bruker mye av kunnskapen fra RauseRelasjoner i praksis. Det er likevel slik at mye av hva som gjøres i praksis, på den ene skolen, er opp til enkeltindividet som står i frontlinjen og faktisk må handle. Praksisen kan dermed tyde på å være varierende blant medarbeiderne ved skolen. I moderatoren organisatorisk struktur er det på den ene skolen tilrettelagt for bruk og læring av den eksterne kunnskapen fra RauseRelasjoner, mens dette er en mangel på den andre skolen. Den ene skolen har nedfelt videre arbeid med programmet i formelle dokumenter, samtidig som de har intern kursing og involvering slik at alle medarbeiderne skal få mest mulig lik praksis og blir nødt til å engasjere seg. På den andre skolen er det derimot opp til medarbeiderne å formidle hvordan de ønsker å ha det på skolen, og hvordan skolens ønskede praksis er, noe som fører til en varierende praksis. Tid er et aspekt som blir dratt frem, hvor den ene skolen har satt av tid til videre arbeid med RauseRelasjoner, og den andre skolen etterlyser akkurat tid. Moderatoren for organisatorisk kultur viser at mye av samhandlingen foregår uformelt ved at det er mer åpenhet og ærlighet mellom medarbeidere, samtidig som de minner hverandre på teorien og kunnskapen de har fått eksternt. Verdiene kan tyde på å være sprikende og det er ulik oppfatning blant medarbeiderne om bruken og praksis, noe som igjen gjør at det ikke er samsvar mellom normene. Den andre skolen har etablert normer for læring gjennom at det stilles forventninger og krav til bruken, samtidig som involvering av medarbeiderne fører til at medarbeiderne må engasjere seg. Medieringen er på den ene skolen tydeligst gjennom moderatoren individuelle refleksjoner, mens det på den andre skolen er tydeligst gjennom moderatoren den organisatoriske strukturen da tilrettelegging for videre læring gjennom denne moderatoren også påvirker de to andre modererende faktorene. At ekstern kunnskap er noe som er lært og dermed blir til intern arbeidspraksis er ikke noe automatisk, og de fleste organisasjoner vil ha flere forhold som er med på å moderere hva som læres og hva som igjen blir til praksis.