Samfunnsansvar ved innkjøp i norsk kommuner - bare en følelse? : en studie av hvordan fire norske kommuner implementerer samfunnsansvar ved anskaffelser

Abstract

Samfunnsansvar er blitt et begrep som er adoptert av både offentlig og privat sektor. Begrepet har fått spesielt stor oppmerksomhet etter tusenårsskifte, og det setter press på norske myndigheter for å ta et større ansvar når det kommer til innkjøp. Store internasjonale organer som FN og EU har satt temaet på dagsorden for lengst. Samfunnsansvar innebærer at private og offentlige virksomheter tar sosiale og miljømessige hensyn i sin produksjon. Kommunesektoren i Norge anskaffer varer for rundt 171 milliarder kroner i året. Med innkjøp for så store summer har kommunene en betydelig forbrukermakt og potensiell påvirkningskraft i arbeidet med samfunnsansvar. Anskaffelsesloven § 6 forplikter kommunene i Norge til å ta miljømessige hensyn ved anskaffelser, men sosiale hensyn som arbeidsforhold i produksjonslandet er utelatt. Da Stoltenberg-regjeringen i 2007 la fram handlingsplanen for miljø- og samfunnsansvar i offentlige anskaffelser, het det at offentlige virksomheter skulle gå foran som gode eksempler. De skulle være ansvarlige forbrukere som etterspurte miljøvennlige varer tilvirket etter høye etiske og sosiale standarder. Flere interesseorganisasjoner som Initiativ for etisk handel og Framtiden i våre hender har engasjert seg i arbeidet med å fremme samfunnsansvar ved offentlige anskaffelser i Norge. De har produsert maler, veiledere, rapporter og kurs som er tilgjengelige for kommunene, men tidligere forskning viser at disse er lite brukt og at arbeidet er preget av tomme løfter.

Studien tar sikte på å besvare følgende problemstilling: «Hvordan implementeres samfunnsansvar ved anskaffelser i norske kommuner? Hva kan forklare utfallet av arbeidet?»

Avhandlingen er en casestudie der fire av de største kommunene i Norge er undersøkt. Studien er basert på et kvalitativt forskningsopplegg. Uttalelser fra intervjuer med informantene og foreliggende dokumenter er brukt for å beskrive hvordan innkjøperne arbeider med samfunnsansvar ved anskaffelser.

Studien tar utgangspunkt i tre teoretiske tilnærminger som alle dekker ulike aspekter ved arbeidet med samfunnsansvar. Det er teorien om masterideer, translasjonsteorien og teorien om organisatorisk hykleri. Funn fra studien indikerer at samfunnsansvar er en idé med stor utbredelse som er spredt til de fire undersøkte kommunene. Ideen er strekkbar, og det gjør standardisering og rammene rundt arbeidet utfordrende. Dette er typiske kjennetegn ved masterideer. Ideen om samfunnsansvar oversettes og tilpasses kontekstene i de fire kommunene. I lys av translasjonsteorien oversettes ideen hyppigst i en modifiserende modus der elementer fra ideen blir fjernet på grunn av begrensninger i kommunenes budsjett, tid eller kompetanse. Sist men ikke minst, viser studien at det er tilfeller av organisatorisk hykleri i arbeidet med samfunnsansvar. Det vil si situasjoner der det ikke er samsvar mellom prat, avgjørelser og handling. Hovedsakelig på grunn av mangel på ressurser blir det produsert prat og avgjørelser om samfunnsansvar, men i liten grad handling.

Avslutningsvis argumenterer jeg for at dette arbeidet i høyere grad bør prioriteres fra statlig hold, med flere midler og reguleringer. Samtlige av informantene uttrykker et sterkt ønske og en vilje til å arbeide med samfunnsansvar, men de mangler de rette verktøyene.