Det var ikke min skyld, eller? : en eksperimentell studie av sammenhengen mellom kontroll-illusjon, risikovillighet og attribusjon

Abstract

I denne oppgaven studerer jeg sammenhengene mellom kontroll-illusjon, risikovillighet og attribusjon. Studien gjennomføres på individnivå, og undersøker hvilke faktorer som vektlegges når suksess og fiasko skal forklares. Aktører i organisasjoner har en tendens til å overdrive egen innflytelse på utfall før en beslutning er fattet, eller en handling er utført. I denne oppgaven knytter jeg disse ex ante vurderingene opp mot hvordan mennesker forklarer utfall ex post, altså etter en handling er utført eller beslutningen er tatt. Er det slik at illusjonen av kontroll er større hos noen individer enn andre, og er disse i tillegg mer risikovillige? Det avgjørende spørsmålet er hvilke faktorer som vektlegges når skyldspørsmålet skal besvares. Dette ble målt ved å inkludere tre forklaringsfaktorer: attribusjon til kampanjen, attribusjon til ansatte og attribusjon til konkurransesituasjonen. Den første faktoren relateres til intern attribusjon, mens de to siste forklarer i hvor stor grad eksterne faktorer vektlegges når kampanjeutfallet skal årsaksforklares. For å undersøke dette empirisk har det blitt anvendt en kvantitativ og eksperimentell vignettilnærming, der 214 respondenter besvarte en nettbasert spørreundersøkelse. Denne var tilknyttet én hovedvignett, og to ulike utfallsvignetter. Hovedvignetten beskriver en blomsterbutikk som er inne i en nedgangsperiode, der daglig leder (respondentene) ønsker å gjennomføre en kampanje for å gi butikken et løft. I utfallsvignettene ble respondentene bedt om å gradere de tre forklaringsfaktorene etter hvor stor påvirkning de mente disse hadde på kampanjens utfall. Ifølge funnene viser korrelasjonene at individer med høy risikovillighet, forklarer suksesser internt og fiaskoer eksternt. Det motsatte gjelder for individer med lav risikovillighet. Disse vil ved suksesser benytte seg av en ekstern attribusjon, mens de ved fiaskoer attribuerer til interne faktorer. Implikasjoner av funnene og analysene i denne oppgaven tilsier at organisasjoner bør forsøke å korrigere «de tøffe gutta» med mer realistiske kolleger. Dersom dette lar seg gjennomføre, vil den organisatoriske læringsprosessen fungere mer optimalt. Ved å redusere denne overoptimismen, kan organisasjonen benytte seg av opparbeidet kunnskap omkring den eventuelle fiaskoen. Dette kan videre redusere sannsynligheten for at lignende feil blir gjort i flere ulike situasjoner.