| dc.description.abstract | I dagens samfunn er politisk ledelse av stadig større betydning. Det gjelder ikke bare på nasjonalt nivå, mens også innenfor regioner, byer og i lokalsamfunn. Det har gjennom flere tiår foregått en sentralisering av myndighet rundt politiske ledere i flere industrielle land (Peters, Rhodes, & Wright, 2000). Dette fenomenet fører med seg et fokus på styrking av den politiske kjernen. Pågående debatter innenfor statsvitenskap diskuterer denne endringen som en form for «presidentialisering» av politikken. Fragmentering og sektorisering av offentlig sektor har økt behovet for mer koordinering av det politiske sentrum (Kolltveit, 2012b; Rhodes, 1994). Presidentialisering omtales av ulike forskere som en trend. Selve uttrykket «presidentialisering» er et akademisk begrep som i utgangspunktet omhandler forekomsten og utviklingen av en maktkonsentrasjon hos landets politiske leder. Forskningen omkring en slik maktkonsentrasjon har utgangspunkt i det nasjonalpolitiske system. På lik linje har det skjedd ulike samfunnsendringer som har påvirket det lokale nivået og som dermed kan ha påvirket det politiske systemet. Derfor vil oppgaven teste om denne trenden kan ha spredd seg til det lokalpolitiske systemet. Fokuset for oppgaven vil være norske kommuner. Formålet med denne undersøkelsen har vært å kartlegge om det har forekommet en konsentrasjon av politisk makt i norske kommuner i løpet av de siste tiårene. Det er undersøkt på to nivåer, henholdsvis en organisatorisk maktkonsentrasjon og en konsentrasjon direkte tilknyttet den politiske ledelsen. Den organisatoriske formen måles gjennom endringer innen antall politiske representanter, politiske utvalg og utgifter til politisk styring. Maktkonsentrasjon knyttet til den politisk ledelsen er målt gjennom å se på endringer innen stillingsprosenten til ordfører og varaordfører, utbredelsen av politiske rådgivere og fordeling av politiske lederverv. Dersom det er bekreftelse for disse indikatorene, kan det sies at det over tid har forekommet en maktkonsentrasjon i norske kommuner. Undersøkelsen er basert i data fra ulike kilder som blant annet Statistisk Sentralbyrå, kommunedatabasen til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste og Kommunenøkkelen. Data er innhentet for tidsperioden 1992 til 2012. Noen av variablene går ikke lenger tilbake enn 2001, mens det for de fleste variablene eksisterer data helt tilbake til 1992. Undersøkelsen er kvantitativ og omhandler tilnærmet hele populasjonen av norske kommuner, som til slutt har endt opp på 423 av dagens 428 kommuner. Oslo, Bergen og Tromsø er utelatt grunnet sin parlamentariske styringsform, mens noen kommuner er utelatt grunnet gjennomførte kommunesammenslåinger i den aktuelle tidsperioden. Funnene i undersøkelsen er således representative og man kan ha stor tillit til datamaterialet. Selv om tidligere forskning, avisartikler og den endrede konteksten for politisk styring ga grunn til å forvente en maktkonsentrasjon, viser denne oppgaven ingen klar bekreftelse. Hovedfunnene i analysene avkrefter en maktkonsentrasjon hos den politiske ledelsen. Funnene er likevel delte, ettersom det finnes en bekreftelse i forhold til økte stillingsprosenter. Samtidig er det ingen klare tegn på en utbredelse av politiske rådgivere eller en hyppigere forekomst i å tildele politiske lederverv til ledelsens partifeller. Selv om det ikke finnes klare bevis på en maktkonsentrasjon direkte til ledelsen, så gir oppgaven støtte til at den politiske makten har blitt konsentrert omkring færre politikere og færre utvalg. I tillegg brukes det mer økonomiske midler per politiker nå enn før. Disse tre momentene bekrefter en organisatorisk maktkonsentrasjon. Ved at en del politikere, som blant annet den politiske ledelsen, har fått større stillingsprosenter og betalte verv, gir det det en større beslutningsramme i politikkutformingen. Denne konsentrasjonen som oppgaven bekrefter, har ifølge analysene økt over tid. Analysene avkrefter en økt partipolitisk konsentrasjon generelt i Norge, noe som kan forklare reduksjonen i denne variabelens forklaringskraft på undersøkte indikatorer. Analysene gir også bekreftelse til at maktkonsentrasjon i stor grad avhenger av kommunens innbyggertall. I korrelasjonsanalysen viser funnene at kommunestørrelse har en positiv korrelasjon med alle de utvalgte variablene. Det betyr at store kommuner blant annet; har større stillingsprosent for varaordfører, bruker mer penger per representant og i større grad fordeler lederverv til ledelsens partifeller. Store kommuner opplever dermed en større grad av maktkonsentrasjon enn hva små kommuner gjør. Det funnet gjør det relevant å bringe funnene inn i en diskusjon rundt kommunestruktur. Kommunesammenslåing er for tiden et omdiskutert tema, og Norge kan komme til å oppleve en reduksjon i antall kommuner. Oppgavens funn viser at kommunesammenslåing ikke kun vil ha betydning for aspekter som økonomi, effektivitet og kvalitet. Det vil også medføre en endring knyttet til kommunalpolitikken, hvor man i større grad vil kunne se tendenser til maktkonsentrasjon. Denne studien avdekker kun en liten del av variasjonen rundt en maktkonsentrasjon. Denne oppgaven avsluttes av den grunn med å skissere noen betraktninger for videre forskning som går dypere inn i lokale beslutningsprosesser som vil gi en dypere forståelse omkring maktfordeling og beslutningstaking i det lokalpolitiske systemet. | nb_NO |
