Utgifter knyttet til politisk virksomhet i fylkeskommuner

Abstract

Formålet med denne oppgaven har vært å trekke større linjer mellom legitimitetsproblemene til fylkeskommunen som folkevalgt forvaltningsnivå, og variasjoner i utgifter knyttet til politisk virksomhet som tilsynelatende ikke «betaler» seg i form av økt valgdeltakelse. Mer konkret var målet med denne oppgaven først å redegjøre for hvorvidt det finnes variasjoner i de fylkeskommunale utgiftene knyttet til politisk virksomhet. Deretter var målet å forklare disse variasjonene ved hjelp av ulike forklaringsvariabler, før fokuset avslutningsvis ble rettet mot hvorvidt en ser en sammenheng mellom utgifter knyttet til politisk virksomhet og valgdeltakelse. Oppgavens relevans tok utgangspunkt i fylkeskommunens legitimitetsproblemer og trussel om nedleggelse, blant annet beskrevet i flere stortingsmeldinger, i Kommuneproposisjonen for 2015 og i Høyre sitt stortingsvalgprogram for 2013-2017. Særlig Kommuneproposisjonen for 2015 er interessant denne i sammenheng ettersom den skisserer en ny kostnadsnøkkel for fylkeskommunene og generelt store endringer i kommunestrukturen. De empiriske funnene viser at variasjonene i fylkeskommunenes utgifter knyttet til politisk virksomhet til dels er svært store. Eksempelvis har Finnmark og Sogn og Fjordane utgifter knyttet til politisk virksomhet per innbygger på over 200 kroner, mens Akershus og Hordaland har mindre enn 50 kroner i utgifter knyttet til politisk virksomhet per innbygger. Videre viser de empiriske funnene at faktorer som størrelse i form av innbyggertall og geografisk utstrekning samt politisk styringsmodell påvirker den variasjon vi ser i de fylkeskommunale utgifter knyttet til politisk virksomhet. I forhold til muligheter til å påvirke disse utgiftene, ser man at de delvis er preget av determinisme, ettersom de i stor grad er preget av dagens fylkeskommunale struktur. Videre er de også delvis preget av voluntarisme ettersom de tilsynelatende preges av de valg som blir tatt vedrørende fylkeskommunene på statlig nivå. Utgiftsnivået for de fylkeskommunene som representerer ytterpunkter enten i retning av høyest eller lavest, lar seg alle forklare ut i fra de empiriske funnene med unntak av Sogn og Fjordane. Sogn og Fjordane skulle ut i fra de empiriske funnene i denne oppgaven hatt et utgiftsnivå som var gjennomsnittlig, og ikke nest høyest av samtlige fylkeskommuner. Generelt vil det naturligvis være andre faktorer som også påvirker utgiftsnivået, men det er rimelig å anta at de forklaringsvariabler som er valgt, i sum kan forklare hovedvekten av den variasjon vi finner. Et av de mest interessante funnene i oppgaven er kanskje fraværet av betydningen av ideologiske skillelinjer for utgifter knyttet til politisk virksomhet. Ut i fra de empiriske funnene kan en verken si at politisk tyngdepunkt på venstresiden, i sentrum eller på høyresiden, har en reell påvirkning på utgifter knyttet til politisk virksomhet. Heller ikke brudd i politisk tyngdepunkt påvirker disse utgiftene. Ut i fra et demokratisk og legitimitetsmessig ståsted er dette på mange måter lite ønskelig ettersom den lave valgdeltakelsen ved fylkestingsvalg blant annet skyldes fraværet av politiske skillelinjer og mangel på tydeliggjøring av politisk ansvar. Et annet interessant funn er at en innføring av parlamentarisme som politisk styringsmodell øker utgiftene knyttet til politisk virksomhet, samtidig som det ikke fører til økt valgdeltakelse. Erfaringer har vist at det er flere positive aspekter ved en innføring av parlamentarisme som politisk styringsmodell, men relatert til legitimitetsproblemene til fylkeskommunene som en følge av lav valgdeltakelse, er det tilsynelatende lite å hente. I forhold til valgdeltakelse ser en ingen sammenheng mellom den enkelte fylkeskommunes utgifter knyttet til politisk virksomhet og valgdeltakelsen i den enkelte fylkeskommune ved fylkestingsvalg. En ser hverken at valgdeltakelsen påvirkes dersom utgiftene er høye eller dersom de er lave. I den sammenheng er interessant å påpeke at det på mange måter er overraskende at en økning i fylkeskommunale utgifter som blant annet dekker «...partistøtte, utgifter til valgavvikling, ungdomsting, demokratiprosjekter, interreg.» (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2013b), ikke betaler seg i form av det som kanskje betyr mest for fylkeskommunen som folkevalgt forvaltningsnivå; økt valgdeltakelse og dermed større legitimitet.