Mens debatten er en kamp, er dialogen et samarbeid : et studie av kommunikativ planlegging med planprosessen Endringer av reguleringsplaner i Sørlandsparken som case

Abstract

Komplekse samfunn har et økende behov for styring og planlegging av verdier og interesser. Årlig blir det utarbeidet mellom 2000 og 3000 reguleringsplaner som skal forme den fysiske delen av samfunnet vi lever i. Det voksende antallet planer som godkjennes har også ført til et økende behov for deltakerinvolvering i utformingen av samfunnet. Som et resultat av dette behovet vokste den teoretiske kommunikative planleggingsretningen frem på 1980-tallet. Kommunikativ planlegging står like sterkt i dag og har fått en stor innvirkning på norsk kommunalplanlegging. Dagens ideal er at interesser og deltakere i samfunnet skal engasjeres og involveres i de planene som staten vedtar. Men hvordan fungerer egentlig kommunikativ planlegging i praksis? Målet med dette casestudiet er å belyse i hvilken grad en lokal reguleringsplanprosess er kommunikativ og videre de utfordringer som gjør at den kommer til kort. For å besvare problemstillingen har jeg valgt å bruke observasjon av plangruppen, kvalitative intervjuer med sentrale deltakere og dokumentanalyse av høringsuttalelser, plandokumenter og avisartikler. Med bakgrunn i dette empiriske materialet har jeg sett på Jürgen Habermas sin teori om kommunikativ rasjonalitet, samt en modell laget av Judith Innes og David Booher som viser hvilke praktiske krav som stilles til en god kommunikativ planprosess. Sørlandsparken er Kristiansand kommunes avlastningssenter for handel, regional næringspark og en av Agders største arbeidsgivere med over 6000 ansatte. I 2005 ble en ny reguleringsplan for Sørlandsparken godkjent. I ettertid har det blitt stadfestet at planen fra 2005 var for snever i problemstillingene om hva, hvor og i hvilket omfang det skal godkjennes tjenesteyting, parkering og kontor i parken. Har parken rett og slett vokst for fort? For å gi Sørlandsparken nye rammebetingelser, ble det i mai 2013 fastbestemt at det skulle utredes endringer av de gamle reguleringsplanene. I forbindelse med den nye planprosessen innsatte planmyndighetene en referansegruppe som skulle få en utvidet medvirkningsmulighet. Men analysen av planprosessen viser at det ikke eksisterer en autentisk dialog eller tilhørighet mellom deltakerne i planprosessen, og planmyndigheten. Mistilliten til om det finnes en reell påvirkningsmulighet for planen er sterk, og konfliktfulle diskurser fra tidligere ødelegger for dagens kommunikative planlegging av området.