| dc.description.abstract | To forhold regnes som de viktigste faktorene som bestemmer bosettingsmønsteret: hvor produksjonsaktivitetene foregår (da i hovedsak bedrifter med en viss grad av naturlig bestemt beliggenhet) og hvor folk ønsker å bo. Det første har vært viktigst i historisk sammenheng, helt opp til moderne tid. I dag har dette endret seg, da primærnæringer ikke lenger er dominerende og de fleste andre bransjer nyter større frihet i hvor de kan lokalisere seg. Dessuten har det skjedd store endringer i mulighetene for transport av både mennesker og varer. Dette har også endret mulighetene for å få oppfylt preferanser om ønsket bosted, samtidig som preferansene i seg selv også endrer seg. Ofte blir det satt et likhetstegn mellom arbeidsplasser og innflytting, men 32% arbeider i en annen kommune enn den man bor i ifølge en undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå. Dermed vil arbeid bare til en viss grad forklare bostedsvalg. Det er også slik at hvis man har flere muligheter til å få seg relevant arbeid, vil andre faktorer avgjøre flyttedestinasjonen. Sentralisering av bosetting i betydning at stadig flere bosetter seg i det som regnes som sentrale strøk har foregått i lengre tid. Det er ikke bare utflyttingen i seg selv som skaper sentraliseringen. Det som skaper denne sentraliserende skjevheten innenfor flytting er hvor innflyttingen foregår, foruten det fenomen at en eventuell tilbakeflytting ofte skjer på et senere tidspunkt hvilket betyr at befolkningen bor en større del av livet i sentrale strøk. Dette vil gi økt press på boligmarkedet i sentrale strøk, og dermed påvirke regioner og pendling.
Jeg definerer eksurbane områder som områder som ligger utenfor større byer og har stor grad av pendling til denne byen. Et eksurbant område er ikke en del av den sammenhengende bybebyggelsen og vil normalt, men trenger ikke, å ligge i en egen kommune. Områdene vil ha et landlig preg, selv om dette kan bety såvel byggefelt som spredt bosetning, eller bare at omgivelsene er landlige rundt urban bebyggelse. Området bør ligge såpass nært en by at det er mulig å benytte byens kulturtilbud på kveldstid og i helger.
Teoriene gir en forventning om at samfunnet i dag er organisert slik at mye moderne næringsliv er lokalisert i sentrale strøk, mens hjørnesteinsbedrifter og tradisjonelle næringer er lokalisert mer i spredtbygde strøk. Dette påvirker hvor vi bosetter oss, samtidig som avstander er et mindre problem å overvinne enn før. Dette gir en regionalisering, hvor disse faktorene kan virke både med og mot hverandre. I dagens verden er vi en situasjon hvor vi flytter mer og har flere faser i livet. Samtidig blir enkelte faser lengre og for eksempel etableringsfasen skjer på annet tidspunkt enn for få år siden. Preferansene for hvor vi ønsker å bo forandres også. Ikke bare gjennom nye muligheter, men også fordi hva som er viktig stadig er i forandring. Dette gir blant annet rom for eksurbaniteten, som har en del trekk som er viktige for valget av en slik tilværelse. Dette kan uttrykkes gjennom et sett med variabler som kan si noe om hvor folk ønsker å bo, og som jeg ønsker å undersøke. Da basert på: Nærhet til arbeidsplass, nærmiljø, offentlig servicetilbud, omgivelser, boligen og venner/familie. Det vil bli gjennomført en undersøkelse hvor jeg ser på bostedspreferansene til de som velger den eksurbane livsstilen. Her vil jeg undersøke et antall enheter som har valgt å bosette seg i en annen kommune enn den de arbeider i. Jeg ønsker å ha et bredest mulig datagrunnlag og har derfor valgt å bruke kvantitativ metode. Jeg mener dette gir et mye bredere grunnlag til å få frem de forskjellige bostedspreferansene og forholdet mellom disse. Dessuten mener jeg en slik metode er bedre til å få frem de resultatene som er relevante.
Enhetene i undersøkelsen vil være personer som i løpet av 2008 og 2009 har flyttet fra Kristiansand til enten Søgne, Songdalen, Vennesla, Birkenes eller Lillesand. Grunnen til at disse kommunene er valgt, er at dette er kommuner som grenser til Kristiansand og statistikk viser at disse kommunene har mye trafikk til Kristiansand. Alle disse kommunene er med i Knutepunkt sørlandet og ATP-prosjektet. Jeg har i undersøkelsen funnet ut at utflytterene gjennomgående er av det man kan kalle bymennesker. De har i stor grad høyere inntekt, utdanningsnivå og familiestørrelse enn snittet for kommunene de flytter til. De har i snitt flere barn, men flertallet av utflytterene har ikke barn i husstanden på flyttetidspunktet. Årsaken til utflytting går ofte på boligens pris og størrelse, samt omgivelser og nærmiljø. Det er en klar tendens til at man flytter fra små til større boliger.
Utflytterene kan grovt deles inn i to grupper. De eksurbane, en andel på 58% som har en arbeidsplass i Kristiansand, og øvrige. De øvrige utgjør ca 42% av utflytterene og for dem er omgivelsene viktigere enn for de eksurbane. En markert andel av disse er tilbakeflyttere som flytter hjem til tidligere bostedskommune. De eksurbane skal i mindre grad flytte hjem. For denne gruppen er boligen klart viktigst. Begge gruppene reiser mye inn til Kristiansand. De eksurbane har på de fleste områder en noe høyere bruk av Kristiansand også utenom arbeid. | en_US |
