| dc.description.abstract | Det vil i fremtiden være behov for flere pårørende, da en presset helsetjeneste sårt trenger denne uformelle hjelpen for å mestre møtet med den kommende eldrebølgen. Det forventes at pårørende som gruppe i fremtiden, også vil få mer ansvar enn tidligere. Hensikten med prosjektet er å sette lys på hvordan pårørende til hjemmeboende personer med demens, påvirkes av sin e-helsekompetanse når de gjør digitalt pårørendearbeid, og hvilke implikasjoner dette kan skape for dem.
Vi gjennomførte 10 semistrukturerte intervju med informanter fra en mellomstor kommune i Norge. Intervjuene ble gjennomført med lydopptak, og ledet av en SIKT-godkjent intervjuguide. Dataene ble i etterkant analysert med tematisk analyse, og organisert i en analysetabell. Vi har benyttet Lily Model Theory som teoretisk rammeverk.
Resultatene viser at Helsenorge er den mest brukte digitale helsetjenesten. De fleste forteller om god forståelse av helseinformasjon, men at faglig språkbruk kan være utfordrende. Få informanter har formelle metoder for kildekritikk, men er bevisst risikoen knyttet til upålitelig informasjon. Mange ytrer et ønske om mindre digitale tjenester, men også et ønske om økt tilbud til opplæring. Samtykkekompetanse er en vanlig problemstilling, men de fleste har forberedt seg ved å skrive fremtidsfullmakt. Det som stikker seg fram som en av de største utfordringene for digitalt pårørendearbeid, er imidlertid begrensningene som BankID medfører.
Pårørenderollen er variert, men mange av utfordringene er like. Det er vanskelig å være en tredjepart på grunn av BankID, og mange virker å ønske at pårørenderollen er mindre digital. Juridisk- og byråkratisk kompetanse har også vist seg som nødvendig for å oppnå god e-helsekompetanse | |