| dc.description.abstract | Prosjektets bakgrunn: Ansatte i helse- og sosialtjenesten kommer i kontakt med personer som trenger hjelp med digitale løsninger (Digitaliseringsstyrelsen og KL, 2021). Mange benytter nær familie eller bekjente til å bistå, mens noen ber personell fra det offentlige om hjelp (Selwyn et al., 2016). Kan dette føre til utfordringer for hjelperne?
Studiens hensikt: Hensikten med masteroppgaven er å studere helse- og sosialfaglig personell sine erfaringer med å bistå brukere med digitale løsninger. Vi ønsker å undersøke hvordan ansatte i de kommunale tjenestene innen rus og psykisk helse opplever dette, om det oppstår utfordringer og i så fall hvordan de håndterer dette. Vi har valgt fagfeltet rus og psykisk helse fordi dette er en av gruppene som defineres som digitalt sårbare.
Metode: Vi har valgt kvalitativ metode i form av semistrukturerte intervju av 12 ansatte i kommunale helse- og sosialtjenester innen rus og psykisk helse, som møter brukere som trenger hjelp med digitale løsninger. Vi drøfter våre resultater oppimot etisk teori og aktuell forskning.
Resultat og konklusjon: Informantene opplever at brukergruppen har sårbarheter som gjør at de har utfordringer med å bruke digitale løsninger, herunder en kaotisk livsstil, mangel på et godt nettverk, og psykiske og kognitive utfordringer. Informantene hjelper så langt det lar seg gjøre, men mangler retningslinjer på sin arbeidsplass for dette. De forsøker å veilede brukere slik at de kan mestre oppgavene selv. De unngår å hjelpe hvis det kan oppstå negative konsekvenser for bruker eller dem selv.
Nøkkelord: Digitalt utenforskap, uformelle hjelpere, sårbarhet, psykisk helse og rus | |