| dc.description.abstract | Bakgrunn: Selvskading omtales som et folkehelseproblem, og personer som selvskader har ofte mange negative erfaringer med helsevesenet. Psykiske helsetjenester kan sies å utøves i spenningsfeltet mellom ulike kunnskapstradisjoner, som i hovedsak rommer et medisinsk- og et kontekstuelt perspektiv.
Hensikt: Studiens hensikt har vært å utforske hvordan spenningen mellom ulike kunnskapstradisjoner kommer til uttrykk gjennom kommunale psykisk helsearbeideres beskrivelser av samhandlingen med andre helsetjenester rundt personer med selvskadingsproblematikk.
Metode: Data ble utviklet via individuelle semistrukturerte intervju med åtte psykiske helsearbeidere fra tre ulike kommuner. Analysen ble utført med utgangspunkt i Braun og Clarkes (2021b) refleksive tematiske analyse.
Funn: Som svar på problemstillingen utviklet jeg fire tema: 1) Ulik fenomenforståelse og tilnærming til selvskading, 2) En opplevelse av manglende kunnskap og forutinntatte holdninger, 3) Det er systemet som er sykt, og 4) Et hegemoni under press.
Konklusjon: Inspirert av kritisk teori har jeg hatt en kritisk holdning til medikaliseringen som har foregått innenfor psykisk helsefeltet og til hvordan styringssignaler, organiseringen av, og rammer for, tjenestene skaper en spenning som spiller inn på samhandlingen mellom tjenestene. Det kan se ut til at personer med selvskadingsproblematikk lider særlig under at denne samhandlingen er utfordrende, da det er en gruppe som ofte har behov for langvarige og sammensatte tjenester. Helsemyndighetene sender sprikende og til dels motstridende signaler som bidrar til å opprettholde spenningen i feltet. Dette peker på viktigheten av at helsemyndighetene må styre psykisk helsefeltet i en mer samlende retning.
Nøkkelord: selvskading, psykisk helsetjeneste, kunnskapstradisjon, medisinsk modell, kontekstuelt perspektiv, samhandling, kritisk teori. | |
