| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven har hatt som formål å undersøke ulike demokratiske utfordringer som har oppstått som resultat av den markedsorienterte urban planleggingen som har blitt ført i Norge siden 1990-tallet. I oppgaven vektlegges det hvordan medvirkning og innbyggerdeltakelse har blitt påvirket av kommuners bruk av private aktører. Dette problematiseres ved å se på hvordan inntoget av privat påvirkning har ført til at medvirkningen er blitt mindre demokratisk forankret enn den burde være.
For å besvare og belyse oppgavens problemstilling er det blitt gjort et casestudie på et område i Haugesund som heter Flotmyr, som er et stort og spennende bytransformasjonsprosjekt i en mellomstor norsk by. Jeg undersøker hvordan Haugesund kommune har drevet med medvirkning i dette prosjektet, og vil videre undersøke hvordan bruken av arkitektkonkurranser skaper barrierer for å inkludere befolkningen i planprosesser, og hva som skal til for at medvirkningen holder seg demokratisk forankret. Målet med oppgaven er å kunne bidra med ny kunnskap på feltet, og gi en forståelse av hvordan demokratiske utfordringer og markedsorientert urban planlegging preger medvirkning i Norge, og hvordan spesielt kommunene kan jobbe for å inkludere befolkningen bedre i planprosesser.
I denne oppgaven har jeg benyttet meg av semistrukturerte intervjuer med planleggere for å hente inn data og finne ut hvilken oppfatning planleggere har om de demokratiske utfordringene som påvirker medvirkning. Totalt ble 3 planleggere i Haugesund kommune og Karmøy kommune intervjuet. Informantene består av to planleggere i det offentlige og private i Haugesund kommune, og en er planlegger i det offentlige i Karmøy kommune. Funnene i oppgaven indikerer at planleggere tar medvirkning på alvor, og at det er andre faktorer enn viljen til å inkludere som begrenser hvordan kommunene kan drive med medvirkning. Det er derimot heller kapasitet og kunnskap om medvirkning som skaper barrierer, ettersom kommuner i Norge sliter med både mangel på kapasitet og rett kunnskap til å bruke medvirkning som en planverktøy på en skikkelig måte. Arkitektkonkurranser i seg selv skaper heller ikke barrierer, men måten de drives på per i dag er ikke nødvendigvis demokratisk forsvarlig. | |
