| dc.description.abstract | I oppgaven undersøkes det hvordan norske studenter opplever grøntområders effekt på egen subjektive velvære. For å undersøke dette temaet brukes det metodetriangulering som tilnærming, her bestående av en nettbasert spørreundersøkelse og semistrukturerte intervju. Empirien blir drøftet utfra det teoretiske rammeverket basert på restorativ byplanlegging og oppgavens definisjon av velvære.
Oppgaven bærer preg av konteksten undersøkelsen ble utført i, midt i Covid-19 pandemien. Dermed er den ikke direkte overførbar til andre tidskontekster, men kan likevel gi et innblikk i hvordan studenter oppfattet grøntområders påvirkning på eget velvære under pandemien.
De empiriske resultatene viser at over 75% av studentene bruker grøntområder en eller flere ganger i uken, og 56% av studentene oppgir en pause fra stress i hverdagen som en årsak for å bruke grøntområder. Fremtredende i resultatene er studenters bevissthet til grøntområder. Studentene viser god kunnskap og erfaring med hvordan grøntområder påvirker velværet deres positivt, likevel er det tilsynelatende ikke noe studentene har et daglig bevisst forhold til. Fra resultatene ser en også at det er den estetiske kvaliteten i grøntområdene som er den viktigst for studentene i tråd med velvære, men at hvilke kvaliteter studentene ønsker kan variere etter hvilken hensikt studentene har for å være i grøntområdet.
Fra et byplanleggerperspektiv kan det være relevant å se hvor viktig tilgjengelige grøntområder er for studentene. Viktigheten av grøntområdene, på en skala fra 1 til 7, får gjennomsnitt på 6.25 med standardavvik på 1.07. Sett i sammenheng med at en stor majoritet av studentene oppgir at grøntområdene har en positiv effekt på velvære, og ingen studenter rapporterer en negativ effekt, vil dette være aktualiserende for fokus på grøntområder i byplanlegging. Empirien kan også vise til at planleggere ikke trenger å gjøre vesentlige inngrep i naturen annet enn gode sitteplasser og stier. | |
