| dc.description.abstract | Masterprosjektet omhandler hvordan FNs barnekonvensjons artikkel 3 og 12, barns beste og barns rett til å bli hørt og si sin mening, ivaretas ved anmeldelse og etterforskning av familievoldssaker. En sentral samhandlingsarena ved etterforskning av vold mot mindreårige, er de statlige barnehusene. Her møtes instanser som politi, rådgivere ved barnehus, barnevern og helse. Målsettingen er å gi en helhetlig oppfølging av voldsutsatte barn og sikre barnevennlige rettsprosesser.
Studien har et kvalitativt forskningsdesign, innenfor et fenomenologisk hermeneutisk rammeverk. Det er gjennomført seks semistrukturerte dybdeintervju av to påtalejurister, to seniorrådgivere ved Statens barnehus og to ansatte i kommunale barneverntjenester. Innhentet empiri er analysert med Braun og Clarke (2006) tematiske analyse.
Funn i studien indikerer at samhandlingen mellom instansene er karakterisert ved at profesjonene arbeider paralellt med ulike oppgaver, der de er tilknyttet ulike deler av prosessen. Dette gjenspeiler seg også ved en manglende tverrprofesjonell vurdering av barnets beste ved anmeldelse og igangsetting av etterforskning i familievoldssaker. Hver instans gjør sin vurdering; fra barnevernets vurdering av anmeldelse, påtalejuristenes avgjørelser vedrørende etterforskning, til avgjørelser knyttet til oppfølging og behandling etter avhør. Det synes også å være et behov for å operasjonalisere barns rett til medvirkning. FNs barnekomite (2013) understreker i generell kommentar 14, at barnets medvirkning er en sentral del av å kunne gjøre en vurdering av barnets beste. Informantene gir tilbakemelding om at barnets medvirkning utfordres i familievoldssaker, behov for beskyttelse og umiddelbare inngrep gir medbestemmelse vanskelige vilkår.
Nøkkelord: barns beste; medvirkning; familievold; tverretatlig samarbeid; innovasjon; politi; barnevern. | |
