| dc.description.abstract | Norge har de siste 10 årene hatt planer for et felles journalsystem for deling av pasientinformasjon i helsesektoren. Starten var stortingsmelding «En innbygger- en journal» i 2012. Den nåværende situasjonen er at prosjektet fortsatt er udefinert og preget av usikkerhet.
Vi har utforsket nåsituasjonen rundt hvordan aktørene opplever og vil navigere for å unngå en passivitet og manglende vilje til utvikling og innovasjon i markedet for pasientjournalsystemer. Vi har utforsket hvilke konsekvenser usikkerhet har og om den er med på å hemme utvikling av digitale helsetjenester i påvente av en tydelig retning. Vi håper vår oppgave kan være med på å belyse hva de ulike aktørene faktisk trenger. Det kan også for fremtiden være relevant for andre prosjekter som planlegger innføring av storskala-plattformer, med konsekvenser for det eksisterende markedet. Hva bør myndighetene gjøre for å sikre at vi har en bærekraftig plan, som gir mulighet for kontinuitet og forutsigbarhet for leverandører og helsepersonell, og trygger pasientsikkerheten for pasientene.
Studiens problemstilling er: Hvordan kan man opprettholde et marked med insentiver til utvikling og innovasjon, i en kontekst med planlegging av en nasjonal EPJ-plattform?
Studien er en kvalitativ fortolkende casestudie hvor det er gjennomført semi-strukturerte intervjuer med 9 informanter, i tillegg transkriberte vi 3 paneldebatter.
Gjennom denne studien har vi undersøkt hvordan noen av interessentene i konteksten rundt prosjektet Felles Kommunal Journal opplever nåsituasjonen og har basert dette på et rammeverk fra institusjonell logikk. Dette gjorde vi for å identifisere noen trekk rundt maktforhold, konkurrerende logikker, og hvilke behov de ulike aktørene har for samarbeid.
Felles for mange aktører var at situasjonen var uavklart og satte spørsmålstegn ved hensikten med prosjektet, og det ønskes økt fokus på samhandling. Mange etterlyser at
myndighetene må legge premisser for datadeling og standardisering. Tettere samarbeid mellom leverandørsektoren og helsepersonell i kommunene kan gjøre at profesjonslogikken styrkes, og bidra til ikke-diskriminerende vilkår mellom store og små leverandører samt eventuelle statlige initiativer. | |