dc.description.abstract | Målet med denne oppgaven har vært å se nærmere på hvordan innbyggermedvirkning
gjennomføres i et byutviklingsprosjekt. Jeg har valgt å gjennomføre en casestudie av
Kristiansand kommune og hvordan de har gjennomført medvirkningen i planprosessen knyttet
til utviklingsprosjektet på Lagmannholmen. Området er i dag brukt til havnevirksomhet, og
det kreves derfor at kommunen gjennomfører en havnetransformasjon for å utvikle
Lagmannsholmen til en ny bydel.
Havneflytting har vært et mye diskutert i det politiske miljøet i Kristiansand, og per i dag har
den sittende koalisjonen bestemt at havneflytting ikke vil være et tema for denne perioden.
Dette har ført til at medvirkningsarbeidet har vært ekstra utfordrende for administrasjonen,
som prøver å engasjerende innbyggerne i et prosjekt som fortsatt går en uviss fremtid i møte
når det kommer til politiske avgjørelser.
I lys av dette har jeg valgt meg ut en problemstilling som lyder som følger: Hvordan legger
Kristiansand kommune til rette for at innbyggerne får være med å forme sitt nye
byutviklingsområde på Lagmannsholmen? For å kunne svare på dette har jeg formulert tre
forskningsspørsmål som tar for seg hver sin «periode» i utviklingsprosessen frem til nå. Ved å
se nærmere på hva administrasjonen i kommunen har gjort i henhold til
innbyggermedvirkning i tiden frem til mine undersøkelser begynte, hva de har gjort i det året
mine undersøkelser har funnet sted, og hva de planlegger å gjøre i fremtiden vil jeg ha et solid
grunnlag for å svare på problemstillingen.
Det er i denne oppgaven avdekket flere utfordringer knyttet til hvordan administrasjonen
gjennomfører medvirkningsarbeidet på. Dette fører til at administrasjonen ikke lykkes i å
innhente kunnskap for hva innbyggerne ønsker seg av utviklingsprosjektet, og de første
planprosessene kan derfor risikere å bli gjennomført utelukkende basert på befaringer i andre
byer i forkant av medvirkningsprosessen. Dersom administrasjonen ikke lykkes med å få
innsikt i hva innbyggerne ønsker å få ut av prosjektet, vil dette føre til forsinkelser i senere
faser av prosjektet, når lokalsamfunnet endelig slipper til og får delt sine meninger. For at
medvirkning skal være av nytteverdi er det derfor kritisk at dette skjer i den tidlige fasen av
prosessen, før planforslagene utformes.
Så langt har deres medvirkningsprosess «ByLab» lidd av både lav deltakelse og få muligheter
for toveiskommunikasjon i medvirkningen. Etter et år med medvirkning er det fortsatt ikke
noe bedring å spore, og det ser foreløpig ut som kommunen ender opp med ikke å nå de
målene de hadde satt seg for denne medvirkningsprosessen. Det er lagt ned mye arbeid og
ressurser i å gjennomføre denne medvirkningen, og det er brukt mye penger på å engasjere
foredragsholdere til å bidra på ByLab-arrangementene. Istedenfor å skape en dialog med
publikum har ByLab følt mer som å være på seminar, der mesteparten av møtetiden har blitt
avsatt til å informere publikum via foredrag administrasjonen i kommunen deltatt på tidligere.
Det er derfor naturlig å stille seg spørsmålet: hva tilfører egentlig ByLab
medvirkningsprosessen på dette tidspunktet? Lærer kommunen noe de ikke visste fra før, og
har ByLab i det hele tatt bidratt til å øke kunnskapen om hva lokalsamfunnet ønsker å få ut av
det kommende byutviklingsprosjektet? Det kan dog virke som administrasjonen allerede har
tatt innover seg at ByLab ikke har levd opp til forventingene, og begynte å tenke på de neste
skrittene i prosessen, og hvordan de kan gjennomføre medvirkning som treffer de
brukergruppene de ønsker å treffe, da dette ikke skjedde gjennom ByLab. Fordelen med å
begynne medvirkning på et så tidlig tidspunkt som i dette prosjektet, er at det fortsatt finnes
muligheter for å endre på måten medvirkningen gjennomføres, og forhåpentligvis klare å
engasjere bredere enn det har blitt gjort til nå. | |