Velferdsteknologi i koronaens tid – Starten på et nytt helsevesen?

Abstract

Jeg jobber i helsevesenet og har i de siste årene fått mer ansvar når det gjelder IKT på arbeidsplassen. I den forbindelse ønsket jeg å se nærmere på bruken av velferdsteknologiske verktøy innen psykisk helsevern i Norge. Hvilke tilbud finnes, og hvor effektive er disse? Dette er noen av spørsmålene jeg ønsket å besvare i løpet av denne oppgaven. Jeg tok derfor utgangspunkt i følgende problemstlling: Hva må til for å øke bruken av velferdsteknologi innen psykisk helsevern? Hva er helsepersonells forhold til velferdsteknologi, og hvilke faktorer må ligge til rette for å sikre god implementering? Hensikten med prosjektet er å undersøke hva som må til for å øke bruken av velferdsteknologi innen psykisk helsevern, og se nærmere på hva slags forhold helsepersonell har til bruk av teknologi i deres arbeidshverdag. I tillegg ønsket jeg, basert på egne erfaringer, å se på hva som må til for at ny teknologi skal kunne implementeres på en best mulig måte. For å besvare disse spørsmålene benyttet jeg en kvantitativ spørreundersøkelse som jeg konstruerte etter teknologiakseptansemodell 3. Utvalget bestod av ansatte ved en psykiatrisk avdeling ved SSHF. Resultatene viser at Norge allerede er i gang med å øke bruken av velferdsteknologiske løsninger, men at implementeringsprosessen som har blitt benyttet før bør utvikles til å omfatte mer fokus på samskaping. Konklusjonen i denne oppgaven er at det finnes en del velferdsteknologiske løsninger i Norge i dag, men at behovet for hjelp overskrider tilbudet og det er derfor behov for flere. Nøkkelord: velferdsteknologi, digitalisering, implementering, samskaping, modernisering.