Flyttinger i barnevernet – risikofaktorer, erfaringer og forklaringer

Abstract

Denne rapporten er resultat av forskningsprosjektet «Flyttinger i barnevernet – risikofaktorer, erfaringer og forklaringer» ved Universitetet i Agder, Institutt for sosiologi og sosialt arbeid. Prosjektet har blitt initiert og finansiert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Det tar sikte på å gi kunnskap som kan bidra til å redusere og forebygge uønskede flyttinger av barn i barnevernet. Det skal gi forskningsbasert kunnskap om årsaker til og erfaringer med flyttinger i barnevernet.

Vi har gjort forløpsanalyser av data fra Odaregisteret, og vi har intervjuet ungdommer og saksbehandlere i barnevernstjenesten. Vi har innhentet og sammenlignet litteratur fra tidligere studier om flyttinger i barnevernets regi. Det er et overordnet mål at kunnskapen som disse studiene har frambrakt, kan bidra til større bevissthet hos ansatte i barnevernet slik at antall utilsiktede flyttinger kan reduseres. Våre problemstillinger har vært: a) Hva skiller unge personer som opplever flyttinger, fra de som har mer stabile forløp i barnevernet? b) Når i forløpet skjer flyttingene? c) Hvilke faktorer fremmer og hemmer flyttinger versus mer stabile forløp? Faktorene knyttes til barnet, barnets foreldre, plasseringsstedet og saksbehandlingen. d) Hvilke konsekvenser har flyttingene for de involverte partene? Antall flyttinger har økt siden år 2000. Det samme har antall barn som har blitt plassert i fosterhjem og institusjon i regi av barnevernet. Antall flyttinger økte også i forhold til antall plasserte barn fra 2000 til 2006, da det stabiliserte seg på 16 flyttinger årlig per 100 plasserte barn. Flesteparten av barna som blir flyttet er tenåringer, anslagsvis 62 prosent, og aller hyppigst ved 16-17 års alder, et funn som passer med tidligere forskning om flytting av barnevernsbarn (Barber, Delfabbro, & Cooper, 2001; Eggertsen, 2008). Kun 16 prosent var barna som ble flyttet var under 7 år. Jenter og gutter har omtrent samme risiko for å bli flyttet. Antall flyttinger varierer sterkt mellom ulike plasseringstyper. Fosterhjem gir færre flyttinger enn institusjonsplassering. Barn plassert i statlige institusjoner flytter oftere enn barn i private institusjoner. Ordinære fosterhjem er den vanligste plasseringstypen. En betydelig andel av plasseringene i ordinære fosterhjem ender med flytting, nesten 23 prosent. Den lange varigheten på disse plasseringene medfører likevel at en svært liten andel av disse barna risikerer å bli flyttet år for år, eller måned for måned. Private fosterhjem er den nest vanligste plasseringstypen, med 14 prosent av barna som til enhver tid var plassert. En relativt lav andel av disse plasseringene ender med flytting, kun 8 prosent. Fordi disse plasseringene er mindre stabile enn ordinære fosterhjem, er den løpende risikoen for å bli flyttet likevel 2,7 ganger større fra private fosterhjem enn fra ordinære fosterhjem. Intervjuene viser hvilke grunner ungdommene selv mente var de viktigste for at en plassering endte med flytting. Én grunn var at de kom til et sted der andre ungdommer hadde andre atferdsuttrykk og behov enn dem selv. Denne grunnen ble også bekreftet gjennom intervjuer med saksbehandlere, og den har vært påpekt i tidligere forskning (Backe-Hansen, Bakketeig, Gautun, & Grønningsæter, 2011). Ungdomsinformantene mente også at det er et problem at ungdom som har ulike behov og plasseringsgrunnlag deler samme tiltak, noe som kan resultere i uønskede flyttinger. Tidligere forskning har gjort ligendende funn (Barber, et al., 2001; Blakey et al., 2012; Rosenberg & Robinson, 2004; Webster, Barth, & Needell, 2000). I de senere årene har det vært en interesse for betydningen av gode relasjoner mellom hjelper og bruker (Ritchie, 2007). Ungdomsinformantene mente at gode relasjoner med ansatte i barnevernstjenesten kan bidra til å redusere antall flyttinger. De mente dessuten at deltakelse i egen sak ved inn- og utflytting er viktig for å redusere antall flyttinger. Noen forskere Eggertsen (2008), Lewandowski og Pierce (2004) hevder at barnevernstjenestens oppfølging av barn og ungdom er viktig for å unngå unødvenig flytting av barn, for eksempel ved å unngå hyppige skifter av saksbehandlere. Ungdomsinformantene var mellom 12 og 15 år da de ble plassert første gang. Barnevernstjenesten hadde vært inne i familiene deres i lang tid før den første plasseringen. Det kan være gode grunner til at det tok lang tid før barnevernet valgte å plassere ungdommene. Det er likevel mulig at noen av disse plasseringene burde ha skjedd en del tidligere. Noen av ungdommene var inne på dette under intervjuene. Rapporten gir følgende anbefalinger for å redusere utilsiktede flyttinger og å gjøre nødvendige flyttinger mer skånsomme: •Barnevernet bør sikre at det til enhver tid fins tilgjengelige og differensierte fosterhjem og institusjoner for barn og unge. Barn og unge skal ikke plasseres sammen med andre barn og unge som har helt andre atferdsuttrykk enn dem selv. Barn og unge skal i minst mulig grad måtte vente på passende tiltak. •Barnevernet bør få rammebetingelser som sikrer at barn som blir plassert, får den oppfølgingen de har krav på. Det innebærer blant annet at de har en saksbehandler som kjenner dem godt, og som har jevnlig kontakt med dem under hele plasseringsforløpet. •Barn og unge i barnevernet bør sikres bedre medvirkning i egen sak slik barnevernloven og barnekonvensjonen legger opp til. 12 •Trolig bør barnevernet plassere noen barn tidligere enn de gjør i dag. Det å vente til barna har blitt ungdommer, kan ha uheldige konsekvenser for barnet.