| dc.description.abstract | Mål: Sammenlikning av EMG-aktivering i kraftutviklende og stabiliserende muskulatur i skulderleddet under stabile og ustabile forhold hos trente og utrente i en lukket kjede push-up.
Metode: 12 godt trente menn (T), 22+/-5 år, med erfaring fra idretter som kampsport, turn, stuping, håndball, styrkeløft og andre idretter som stiller store krav til funksjonell styrke i skulderleddet, ble sammenliknet med 8 utrente menn(UT)23±5 år. Forsøkspersonene utførte fire tester i push-upstilling under både stabile forhold (S,på push-upsbøyler) og ustabile forhold(US,i to 2,5 m lange slynger hengende fra taket). Følgende tester ble gjennomført:1)Metronom kontrollerte push-ups til utmattelse (frekvens 30 pr.min).2) Maksimal konsentrisk kraftutvikling fra en stabil utgangsstilling med 90º i albuleddet. 3) Maksimal isometrisk kraftutvikling i push-upstilling, 90º i albuleddet, der EMG-aktivering også ble registrert. 4) Utholdende isometrisk test til utmattelse, 90º-110º i albuleddet, der EMG-aktivering også ble registrert. Kraftutvikling ble registrert med kraftceller eller kraftplattform. Vinkel i albueledd ble registrert med albue-goniometer. Ved ustabile tester ble grad av distal ustødighet registrert med akselerometer. Overflate-EMG-aktivering ble registrert på følgende kraftutviklende muskulatur: Pectoralis major, anterior deltoideus og triceps brachii. Stabiliserende muskulatur som ble registrert, var serratus anterior og infraspinatus. Normalisering ble foretatt før all testing.
Resultater: Ratio av maskimalt antall push-ups US vs.S(T:US 30 ± 6, S 36 ± 8, UT: US 7 ± 3, S 18 ± 6) var 0,85 ± 0,1 for T vs. 0,37 ± 0,13 for UT (p< 0,001). Ved utholdende isometrisk test til utmattelse hadde T betydelig bedre evne til å opprettholde teststilling enn UT (ratio US/S 0,82 vs. 0,65, p< 0,05). Ved maksimal isometrisk og konsentrisk kraftutvikling var det ingen signifikant forskjell i kraftutvikling mellom T og UT når US ble sammenliknet med S. Registrert EMG-aktivering og grad av distal ustødighet viste ingen signifikant forskjell mellom T og UT.
Konklusjon: T ser ut til å prestere bedre enn UT ved utøvelser som er submaksimale og som består av gjentatte eksentrisk/konsentriske bevegelser, eller langvarig isometrisk kontraksjon. Utefra testprosedyrer og innsamlede data kan forskjell i prestasjon mellom T og UT ikke forklares ved hjelp av EMG-aktivering. | |
