| dc.description.abstract | Hensikt: Hensikten med studien var å kartlegge de testmetoder som kan benyttes til å kvantifisere kapasitetsevnen i kjernemuskulaturen. Studien ser nærmere på to testmetoder som blir mye brukt i klinisk arbeid. Studien tar sikte på å standardisere og videreutvikle disse to kliniske testene ved å tilføre dem en objektiv struktur. Testene blir sammenlignet opp mot fire
testmetoder som er mye brukt i forskningsbasert arbeid. Det overordnede målet var å finne en pålitelig testmetode som tester kjernens kapasitetsevne i tråd med den aksepterte teoretiske plattform. Metode: Tretti idrettsaktive jenter i alderen 16 til 25 år deltok i studien. Jentene gjennomførte til sammen seks forskjellige tester, fire isolerte muskeltester, samt to integrerte
funksjonstester. De integrerte funksjonstestene som ble valgt, var ryggliggende abduksjonstest og ettbeins knebøytest. Testene måler ut i fra et ”weak link-perspektiv”. For å sammenligne integrerte funksjonstester og isolerte muskeltester, testet man begge metodene ut på ett og samme utvalg. Fire av litteraturens mest reliable og anvendte testmetoder ble valgt ut for å representere isolerte muskeltester (sidebrotest, fleksjonstest, Biering-Sørensentest, hofte
abduktortest). Resultater: Ryggliggende abduksjonstest oppnådde test re-testsamsvar på 86% på høyreside og 82 % på venstreside. Deltagerne oppnådde høyest poengscore og minst læringseffekt på forsøk utført med visuelt feedback. Forskjellen var signifikant. Ettbeins knebøytest oppnådde test re-testsamsvar på 95 % på høyrebeinet og 90 % på venstrebeinet.
Resultatene fra de isolerte muskeltestene, viste forholdsvis lik score mellom studiens utvalg og utvalget som representerte normalscoretabellen til McGill et al. (1999). 27 % av deltagerne besto ikke ryggliggende aduksjonstest på begge sider, mens 43 % av jentene ikke bestod ettbeins knebøytest på begge bein. Dette til tross for at 73 % av utvalget svarte at de trente kroppens kjernemuskulatur ukentlig. Når man sammenligner gruppen ”ingen weak links” (bestått integrerte funksjonstester) kontra gruppen ”weak links”, finner man ingen
signifikant prestasjonsforskjell på resultatene fra de isolerte muskeltestene. Deltagerne som kombinerte trening på stabilt og ustabilt underlag tenderte mot lavere forekomst av weak links. Konklusjon: Det er ingen signifikant prestasjonssammenheng mellom isolerte muskeltester og integrerte funksjonstester. Testene ser ut til å måle ulike dimensjoner av kroppens kjernekapasitet. Integrerte funksjonstester vurderes til å ha høyere grad av samsvar
mellom teoretisk- og operasjonell definisjon, hvilket styrker testenes validitet. Testene oppnår også høyt test re-testsamsvar, og det ser derfor ut til at disse testene egner seg godt både som
gyldige og repeterbare målemetoder i klinisk- og forskningsbasert arbeid. | en |
