Skal vi snakke med barna? : traumatiserte flyktningers kommunikasjon med sine barn

Abstract

På grunnlag av en endring i helsepersonelloven i 2010 ble det pålagt at helsepersonell skal sørge for at mindreårige barn får nødvendig informasjon vedrørende foreldrenes sykdom. Helsepersonellet skal samtale med foreldrene om å informere barna og tilby seg å bistå ved behov. Det kunne synes som om det hos foreldre med flyktningbakgrunn var en del motstand mot å snakke med barna, og oppgaven har som hensikt å finne ut hva som kan ligge til grunn for dette. Det ble benyttet kvantitativ forskningsmetode, og 6 foreldre med flyktningbakgrunn og som går til behandling for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) ved Klinikk for psykisk helse ved Sørlandet Sykehus Helseforetak ble intervjuet. Det kom frem at alle trodde barna hadde merket noe til symptomene deres. De som hadde forklart om sine plager gjorde dette for at ikke barna skulle være redde, for å slippe å skjule symptomene og for å bidra til åpenhet generelt i familien. De som ikke ønsket å snakke oppga som hovedårsak bekymring for å overføre sine traumer og symptomer til barna. Tidligere forskning viser at barn lager sin egen historie av det de oppfatter av foreldrenes problemer. Foreldre med PTSD har et høyt symptomtrykk som kan gi seg utslag i reaksjoner som for barn kan være uforståelige. For å minske risikoen for direkte eller indirekte traumeoverføring til neste generasjon er det viktig med fokus på kommunikasjon.