Er sykepleiediagnoser relevant i psykisk helsearbeid?

Abstract

I denne artikkelen, som baserer seg et på et åtte måneders feltarbeid i en psykiatrisk rehabiliteringsavdeling, retter jeg et kritisk søkelys på anvendelse av sykepleiediagnoser i psykisk helsearbeid. Jeg tar utgangspunkt i det amerikanske sykepleiediagnostiske klassifikasjonssystemet NANDA-NOC-NIC og vurderer relevansen av slike systemer på bakgrunn av erfaringer fra mitt feltarbeid. Jeg fant at såkalte tegn på psykisk lidelse ikke var statiske størrelser, men endret seg gjennom relasjoner, tid, læring og kontekst. Mine observasjoner tyder på at sykepleiediagnoser ikke egner seg i psykisk helsearbeid, fordi de ikke forholder seg til at mennesker forandrer seg. Klassifikasjonene slås fast som uforanderlige fakta, de problematiseres ikke og innbyr ikke til dialog eller utforsking av ulike perspektiver. De fanger ikke opp det komplekse og dynamiske mangfoldet av menneskelige følelser, tanker og atferd som jeg erfarte i mitt forskningsarbeid.

Are Nursing Diagnoses Relevant in the Mental Health Field?

In this article, which is based upon eight months of ethnographic fieldwork in a psychiatric rehabilitation unit, I critically view the application of nursing diagnoses in the mental health field. I focus on the American classification system NANDA-NOC-NIC and consider the relevance of this system in the light of my field experiences. I learned that so-called signs of mental illness were not static, but that they changed according to relations, contexts, time and learning. My observations therefore indicate that nursing diagnoses are not relevant in the mental health field, because they do not consider the fact that people change. Diagnoses are stated as unchangeable facts; they are not discussed or scrutinized. Moreover, they do not encourage dialogue or the exploration of different perspectives. They do not absorb the dynamic complexity of human emotions, thinking and demeanour, as observed during my field experiences.