Praksisfelleskap i e-forvaltning : faktorer som påvirker samordning i offentlig sektor

Abstract

Det kvalitative forskningsarbeidet bak denne rapporten ble utført med det mål å belyse faktorer som påvirker dannelsen av en delingskultur i e-forvaltningen. En økt grad av deling og samarbeid i e-forvaltningen vil kunne redusere parallellutvikling, og dermed medføre samfunnsgevinst gjennom reduserte forvaltningskostnader. En viktig utfordring for å oppnå økt horisontal kunnskapsdeling har vist seg å være silokulturen i offentlig sektor, som har oppstått på grunnlag av vertikal rapporteringsplikt og en lav grad av tverretatlig prosjektstøtte. Praksisfellesskapet er en samarbeidsform som kan bidra til kunnskapsdeling i en organisasjon, men samtidig operere uavhengig av den formelle organisasjonsstrukturen. Takket være disse egenskapene har praksisfellesskapet potensialet til å møte de organisatoriske utfordringene som skapes av denne silokulturen. I mitt arbeid har jeg tatt for meg et praksisfellesskap i offentlig sektor, og belyst hvordan dette støttes av den formelle organisasjonsstrukturen. Videre har jeg, med grunnlag i eksisterende forskning, utarbeidet en konseptuell teorimodell som illustrerer hvordan praksisfellesskap kan skape nytteverdi for det offentlige. Jeg benyttet så denne modellen som et analyserammeverk for å vurdere til hvilken grad et gitt praksisfellesskap i offentlig sektor oppfyller sitt potensiale til å skape verdi for det offentlige. I tillegg har jeg vurdert til hvilken grad det offentlige bidrar til å støtte og styrke dette praksisfellesskapet. Resultatene fra analysen har vist at dette bestemte praksisfellesskapet skaper verdi for det offentlige ved å samle kunnskap fra sine medlemmer, og gjøre den kollektive kunnskapen tilgjengelig for hvert enkelt medlem til å benytte på sin formelle arbeidsplass. Likevel tyder resultatene på at praksisfellesskapet ikke oppfyller sitt fulle potensial, grunnet en manglende synliggjøring av nytteverdien av sitt arbeid. En slik synliggjøring vil kunne styrke praksisfellesskapet ved å gjøre medlemskap mer attraktivt for eksisterende, og potensielle fremtidige medlemmer. Resultatene av denne utredningen kan tyde på at praksisfellesskap, med visse forutsetninger, kan være et gunstig virkemiddel for å utøve horisontal kunnskapsdeling i en siloorientert offentlig sektor. Slike forutsetninger inkluderer økonomisk og teknologisk støtte fra en dedikert støttegruppe, og legitimering fra den formelle organisasjonen ovenfor praksisfellesskapene. En slik legitimering forutsetter igjen en systematisk nyttemåling av praksisfellesskapenes arbeid og synliggjøring av deres bidrag. Implikasjoner for videre forskning er et behov for ytterligere forskning på praksisfellesskapets egnethet for kunnskapsdeling i offentlig sektor, og en validering av den konseptuelle teorimodellen som rammeverk for analyse av praksisfellesskap i organisasjoner.