NASJONAL ADMINISTRATIV SUVERENITET – MYTE ELLER REALITET?

Abstract

Til tross for EUs overnasjonale karakter på de fleste politikkområder, har det vært vanlig å si at også medlemsstatene nyter en form for administrativ suverenitet. Med dette menes at selv om EUs politikk (for eksempel i form av lover) kommer i stand på en overnasjonal måte, har det likevel i hovedsak vært opp til nasjonale myndigheter å stå for den pålagte gjennomføringen. Ved at EUs lover i stor grad har vært gitt i form av direktiver, kan dette ha gitt nasjonale myndigheter betydelig rom for tilpasning i iverksettingsfasen. Mye tyder imidlertid på at også den administrative suvereniteten er under press. Vi ser en tendens til at Kommisjonen, ofte understøttet av et raskt voksende antall EU-byråer, involverer seg direkte i hvordan EU-lovgivning skal praktiseres ved å samarbeide tett med nasjonale direktorater og tilsyn, gjerne uten å innlemme nasjonale departementer tilsvarende. EU-myndighetene mangler egne etater på det nasjonale nivået, men synes altså i stedet å knytte seg sterkt til allerede relativt fristilte nasjonale direktorater og tilsyn som således får en «to-hattet» rolle i forhold til eget departement på den ene siden, og i forhold til Kommisjonen og EU-byråer på den andre siden. I en viss forstand blir således nasjonale direktorater og tilsyn deler av to administrasjoner; en nasjonal så vel som en felles unionsadministrasjon. Vi viser i dette kapitlet at norsk forvaltnings virkemåte under EØS-avtalen i praksis ikke synes vesentlig forskjellig fra virkemåten til medlemsstatenes forvaltning når det gjelder iverksettingsfasen. Også den norske «administrative suvereniteten» er således under press.