Kronisk syk maktbalanse: En kvalitativ studie av brukermedvirkning og makt i NAVs tilretteleggingsprosesser

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan personer med kronisk sykdom opplever maktbalansen i relasjonen til NAV-veiledere i tilretteleggingsprosessen. Studien er forankret i en forståelse av møtet mellom individ og velferdssystem som et asymmetrisk relasjonelt rom, hvor både strukturelle, institusjonelle og profesjonelle maktformer er virksomme. Med et fokus på makt, brukermedvirkning, autonomi og profesjonsutøvelse, søker oppgaven å synliggjøre hvordan personer med langvarige helseplager erfarer sin posisjon som brukere innenfor et system som både skal tilby hjelp og ivareta kontroll.

Studien bygger på seks kvalitative, semistrukturerte intervjuer med personer som lever med kronisk sykdom og har vært i kontakt med NAV over lengre tid. Analysen av intervjuene er gjennomført som en tematisk analyse basert på Braun og Clarke (2006, 2013), med støtte i kvalitativ metodeforståelse fra Malterud (2017) og Kvale & Brinkmann (2015). Det er lagt vekt på å ivareta informantenes stemmer og erfaringer, samtidig som analysen er teoretisk informert og kontekstuelt forankret. Det teoretiske rammeverket kombinerer ulike maktteorier og velferdssosiologiske perspektiver. Foucaults(1978, 2004, 2012) begreper om disiplinerende og produktiv makt belyser hvordan normer og institusjonelle praksiser former subjektposisjoner og selvforståelser. Lukes’ tredimensjonale maktbegrep (2005) anvendes for å analysere både synlig beslutningsmakt og mer subtile former for maktutøvelse, som påvirkning på ønsker og oppfatninger. Lipskys(1980) teori om bakkebyråkrati og profesjonelt skjønn bidrar til å forstå hvordan veilederne i NAV utøver skjønn innenfor rammene av et system preget av kontroll og målstyring. Perspektiver på kronisk sykdom(Bury, 1982), New Public Management (Evetts, 2009, Øverbye, 2010) og arbeidslinjas normative føringer danner en viktig kontekst for forståelsen av NAVs organisering og praksis.

Funnene viser at informantene ofte opplever NAV som en utilgjengelig og byråkratisk instans med sterk definisjonsmakt. Opplevelsen av avhengighet og avmakt går igjen i alle intervjuene, og flere informanter beskriver at de må “kjempe” for å bli trodd, forstått og få tiltak som er tilpasset deres situasjon. Reell brukermedvirkning fremstår som begrenset og betinget, der brukernes stemme ofte underordnes systemets logikk og standardiserte prosesser. Samtidig viser analysen at det finnes variasjoner i veilederpraksis: enkelte veiledere utøver sitt skjønn på en måte som åpner for dialog, fleksibilitet og respekt, mens andre følger regelverket mekanisk og uten rom for individuelle hensyn.

Oppgaven drøfter hvordan NAVs systemlogikk – preget av effektivitet, rapportering og kontroll – risikerer å marginalisere brukere med sammensatte og lite “målbare” behov. Dette kommer særlig til uttrykk i møte med personer med kronisk sykdom, som ofte ikke passer inn i arbeidslinjas idealer om aktivitet og selvforsørgelse. Oppgaven peker på spenningen mellom velferdsstatens normative idealer om inkludering og støtte, og de styringsmekanismer som ipraksis produserer distanse, mistillit og standardisering. Avslutningsvis argumenterer oppgaven for at det eksisterer en betydelig maktasymmetri i relasjonen mellom bruker og system, og at denne maktubalansen svekker muligheten for reell brukermedvirkning. Ved å rette søkelyset mot brukernes erfaringer med NAV, belyses viktige utfordringer knyttet til profesjonell maktutøvelse, systemets innretning og velferdsstatens legitimitet. Oppgaven bidrar dermed til en kritisk forståelse av hvordan velferdsforvaltningen opererer i praksis – og hvordan den oppleves av dem som er mest avhengige av den.