Større kommuners deltagelse i interkommunale samarbeid: En kvalitativ studie av Lillehammer kommunes motiver for samareid med mindre nabokommuner

Abstract

Formålet med denne oppgaven er å undersøke hva som motiverer større kommuner til å delta i interkommunale samarbeid med mindre kommuner, selv om de ofte har kapasitet, kompetanse og ressurser til å levere tjenestene alene. Ulike tjenester, som helse- og beredskapstjenester, landbrukstjenester eller næringsutvikling, kan ha ulike krav til organisering, ressursbruk og samarbeidets intensitet, noe som kan føre til variasjoner i hvilke motiver som vektlegges mest.

Studien bruker Lillehammer kommune som case og benytter et kvalitativ forskningsdesign, med semi-strukturerte dybdeintervjuer som hovedmetode for datainnsamling. Oppgavens teorigrunnlag er basert på tre forklaringsmodeller som belyser hvorfor større kommuner velger å samarbeide med mindre kommuner. For å forstå kommunens valg benytter oppgaven det teoretiske rammeverket Institutional Collective Action (ICA) og økonomisk rasjonalitet, samt teorier om strategisk rasjonalitet og institusjonell teori. Oppgavens funn viser at økonomisk rasjonalitet alene ikke er tilstrekkelig for å forklare hvorfor større kommuner velger å samarbeide med mindre kommuner. I stedet tyder resultatene på at motiver som strategisk rasjonalitet, særlig knyttet til regionsidentitet og regional utvikling, samt institusjonelt press er avgjørende drivkrefter for slike samarbeid.

En undersøkelse av disse motivene kan gi verdifull innsikt i hvordan interkommunale samarbeid påvirker effektiviteten og kvaliteten på offentlige tjenester. Denne kunnskapen kan legge grunnlaget for bedre utforming av retningslinjer og politikk for fremtidige kommunale samarbeid, noe som kan være avgjørende for å styrke tjenestetilbudet på tvers av kommunestørrelser og sikre en bærekraftig og effektiv oppgaveløsning på lokalt nivå.