Trafikkopplæringens pedagogiske idelogi

Abstract

Analysen av Stortingsmelding nr. 46 (1999-2000) og Ny føreropplæring (2005) avdekker hvordan statlig ideologi, preget av en nyliberalistiske strømninger, former trafikkopplæringen i Norge. Stortingsmeldingen, gjennom et samspill av politiske, forvaltningsmessige og trafikkopplæringsspesifikke diskurser, legitimerer politiske mål ved bruk av språklige virkemidler som normalisering og passivisering. Ny føreropplæring (2005) fremmer en formal tilnærming til pedagogikk, med søkelys på målstyring og evidensbasert kunnskap, og bruker lignende språklige virkemidler for å styrke denne tilnærmingen. Begge dokumentene bidrar til å etablere en diskursorden som prioriterer markedet, effektivitet og individets ansvar. Staten utøver makt ved å forme denne diskursordenen og påvirke hvilke pedagogiske retninger som prioriteres. Begrepet pedagogikk brukes strategisk for å legitimere ulike tilnærminger, uten tilsynelatende å forankre seg i pedagogisk teori. Oppgaven kritiserer denne formalistiske tilnærmingen, som vektlegger det formale på bekostning av innhold, og argumenterer for en mer helhetlig pedagogikk forankret i danningsteori. Et ensidig søkelys på målbare resultater kan gå på bekostning av elevenes allmenne dannelse. Konklusjonen er at statlig ideologi har en sterk innflytelse på trafikkopplæringen. En mer helhetlig tilnærming, som balanserer det formale med det materielle og dannelsesperspektivet, kan styrke trafikkopplæringens pedagogiske ideologi.