Skolefritidsordningens (SFO) rolle i oppvekstsektoren – utfordringer og muligheter

Abstract

Dette prosjektet ble gjennomført i rammen av en masterstudie i ledelse ved Universitetet i Agder. Tema for oppgaven er skolefritidsordningens (SFO) rolle i oppvekstsektoren, og utfordringer og muligheter som ligger i det. SFO har på en måte erstattet det som tidligere var «frilek i gaten». Det er en viktig arena der barn kan oppleve tilhørighet, vennskap, medvirkning og mestring. Det kan bidra positivt til barnas plass i et sosialt felleskap, og til deres utvikling.

SFO er et av de mindre regulerte områdene i en ellers høyt organisert og institusjonalisert oppvekst for barn og unge i Norge. I august 2021 ble for første gang en rammeplan for SFO innført, sammen med tilhørende forskrift. Rammeplanen gir føringer for verdigrunnlaget, innholdet og satsningsområder i SFO, men den gir også mye rom for lokal tilpasning. SFO opplever økt deltakelse etter at regjeringen innførte 12 gratistimer for 1. klasse (2022) og 2. klasse (2023).

Utgangspunktet i oppgaven er et organisasjonsteoretisk perspektiv. Det ble lagt til grunn for å undersøke hvordan en kommune har organisert arbeidet i SFO for å realisere rammeplanens føringer. Videre skal det belyses hvordan SFOs rolle i inkludering blir oppfattet. Den teoretiske rammen for oppgaven er Galbraiths et al. (2002) stjernemodell, som inneholder fem komponenter som påvirker hvor godt organisasjonsdesignet fungerer. Fullan & Quinns (2017) koherensteori i skoleutvikling har blitt brukt som en supplerende teori.

Prosjektet ble gjennomført som en enkeltcasestudie i en kommune med fem skoler som enheter, og intervju er brukt som datainnsamlingsmetode. Før datainnsamlingen ble relevant litteratur og sekundærdata i form at rapporter, planer, statistikk, lovverk og beskrivelser gjennomgått. Målet var å få en nyansert og rik beskrivelse av SFO og arbeidet med rammeplanen i case-kommunen. Derfor ble det valgt informanter fra tre nivåer: Virksomhetsleder, rektor og SFO-ansvarlige/ansatte. Forskningsdesignet med kvalitative metoder passer bra for å gi detaljert innsikt i praksis og organiseringen i case-kommunen. Det kan være et eksempel for SFO i Norge, men det kan ikke generaliseres.

Resultatene av studien viser at SFO i kommunen hovedsakelig anses som en integrert del av skolen, der skolen prioriteres og skolens målsetting er styrende. Strukturen er tilpasset den enkelte skole, men beskrivelse av prosessene viser at SFO ikke er et prioritert område. De ansatte i SFO har god kompetanse med en fagarbeiderandel godt over landsgjennom-snittet. De får gode muligheter til videreutdanning, men rollen som skoleassistent er styrende.

Det har blitt jobbet med ny rammeplan, men den har ikke ført til store endringer. På den ene siden fordi endringsimpulsen har vært for svak, på den andre siden fordi organisasjonsdesignet ikke passer bra nok til langsiktig arbeid med kvalitetsutvikling i SFO. Det mangler tid, ressurser og arenaer for læring, erfaringsutveksling og utviklingsarbeid. Samtidig er det store forskjeller mellom skolene. SFO er i lite grad samordnet i kommunen.

Koherens i utviklingen, en dyp forståelse av formålet og oppgaven, er til stede så lenge SFO anses som en del av skolen. Det jobbes mye strategisk og planmessig med skoleutvikling, men SFO som eget område har ikke funnet sin rolle i case-kommunen.

Inkluderingstanken er dypt forankret i SFO. Det er fokus på å tilrettelegge for at alle barn kan være med, og at de kan oppleve mestring i lek og tilhørighet. Funnene viser at SFO kan ha en viktig rolle i inkludering for barna selv og utover det.

Det er ulike oppfatninger i kommunen hva SFOs rolle skal være, men det er enighet om at det skal være en trygg og god plass der barna kan være sammen i aktivitet og lek. Det anerkjennes i liten grad at SFO kan ha en egen viktig rolle utover det. Det gjenspeiler seg i overordnet planverk som gjelder for SFO, men også i funn fra datainnsamlingen.

SFO drives bra i case-kommunen. Engasjerte ansatte får gode tilbakemelding fra både barn og foreldre. Men utvikling skjer operativt og ikke strategisk. Skoleledere føler seg presset til å prioritere skole, som er et sterkere regulert område der det stilles høyere krav. Dermed blir SFO nedprioritert når det gjelder ressurser, tid og oppmerksomhet.

SFO-deltakelsen i case-kommunen (49,8 %) ligger langt under gjennomsnittet i Norge. Dersom kommunen i større grad satser på SFO og gir bedre rammebetingelser for utviklingsarbeidet, kan SFO blir mer attraktiv og tiltrekke flere barn. Som gjør at flere barn får oppleve denne gode plassen for lek, mestring og vennskap. Det ligger mye potensial i SFO, den kan bidra positivt til barnas oppvekst, mestring og inkludering.