Immaterielle eiendeler i regnskapet - En kvalitativ studie av norske bankers syn på regnskapsinformasjon og beslutningsnytte
Abstract
Verdien av immaterielle eiendeler har økt betydelig de siste årene. Det anslås at over 90% avall forretningsverdi kan tilskrives immaterielle eiendeler. Regnskapsreglene og -standardenehar i begrenset grad klart å reflektere overgangen fra industrielle til kompetanse- ogteknologibaserte økonomier. Immaterielle eiendeler blir beskrevet som et problemområde iregnskapsrapporteringen, og nevnes som en kilde til regnskapsmessig støy. På bakgrunn avdette, har det blitt utformet en problemstilling som denne masteroppgaven ønsker å belyse ogbesvare: Bør man forby balanseføring av immaterielle eiendeler i regnskapet?
Presentasjonen av teorien tar for seg relevant regnskapsteori, nasjonale og internasjonaleregnskapsstandarder, immaterielle eiendeler, regnskapsmessig støy ogregnskapsmanipulasjon. Forskningen i oppgaven er basert på kvalitativ metode ogdatainnsamling gjennom semistrukturerte intervjuer. Utvalget av informanter er ansatte i femnorske banker.
Funnene i oppgaven viser at bankene har liten tiltro til regnskapsinformasjonen om deimmaterielle eiendelene. Bankene ser som regel helt bort fra de immaterielle eiendelene i sinevurderinger og beslutninger som långiver. De peker på graden av subjektivitet og varierenderapportering som årsakene til den svake sammenlignbarheten og beslutningsnytten i denneregnskapsinformasjonen. En regnskapsmessig løsning som bedrer objektiviteten ogsammenlignbarheten vil kunne øke beslutningsnytten for bankene.
Et forbud mot balanseføring av immaterielle eiendeler vil i utgangspunktet både minimere detsubjektive handlingsrommet og bedre sammenlignbarheten mellom ulike regnskap. Det vilikke lenger foreligge noen valgadgang mellom kostnadsføring og balanseføring. Oppgavensfunn indikerer imidlertid også utfordringer knyttet til et slikt forbud, og det er indikasjoner påat løsningen vil være utfordrende for bedrifter i oppstartsfasen og fjerne insentiver for åinvestere i utvikling og innovasjon. Konklusjonen på problemstillingen blir at fra bankensperspektiv vil et forbud mot balanseføring være hensiktsmessig. Det poengteres samtidig atman bør trå varsomt ved vurderingen om et slikt forbud bør innføres, da løsningen også har enrekke identifiserte ulemper.