| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven utforsker praktiseringen av traumebevisst omsorg i norske barnehager gjennom barnesamtaler om mulig vold i hjemmet. Studien tar utgangspunkt i de skadelige virkningene traumer har på barn, spesielt traumer relatert til vold i hjemmet, en hendelse som kan påvirke alle aspekter av et barns liv og ofte forblir uoppdaget (Cohen , Mannarino & Deblinger, 2018; Hafstad & Augusti, 2019; Øverlien, 2012; Perry, 2006). Videre er studien forankret i forskning som undersøker hvilken rolle barnehager spiller i håndteringen av traumatiserte barn (Halvorsen, Killén & Grøgaard, 2013; Killén, 2017; Moen, Bergman & Øverlien, 2018; Øverlien, Moen & Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk, 2016). Studien utforsker barnehagelærernes opplevelser av egen kompetanse og anvendelsen av traumebevisst omsorg ved å benytte en kvalitativ metode basert på fire intervjuer. Studien gir innsikt i de utfordringer barnehagelærerne møter, både når det gjelder å identifisere, støtte og gjennomføre samtaler ved mistanke om vold. Hovedfunnene indikerer at selv om personalet er engasjert i å støtte traumatiserte barn, er det et vesentlig behov for videre opplæring og ressurser for å implementere effektive tiltak for traumebevisst omsorg. Barnehagelærernes erfaringer er sterkt påvirket av emosjonelle overveielser, noe som betydelig påvirker deres praksis og vurdering av støtte for utsatte barn. Studien avdekker også at fraværet av en evidensbasert metode for å føre samtaler gjør det utfordrende å oppnå dialogens mål om å avdekke vold i hjemmet. Studien konkluderer med å reflektere over deltakernes forslag til forbedringer i praktiseringen av traumebevisst omsorg. Disse refleksjonene danner grunnlag for videre forskning rettet mot utvikling av relevante opplæringsprogrammer, både under utdanning og i arbeidslivet. | |
