| dc.description.abstract | Alarmen ringer hyppig; smeltende isbreer, tørke, sultkatastrofer, klimaflyktninger og ekstremvær. I dagens informasjonssamfunn er kildene til opplysning om klimaendringer mange. De redaktørstyrte mediene skal med sin portvaktfunksjon sørge for at befolkningen får både korrekt og kildekritisk informasjon. Samtidig legger markedet press på effektivitet, formidling og krav om nyhetskriterier. For journalister blir det en balansekunst på slak line.
Forskningslitteraturen viser at befolkningen har svært lav tillit til journalister (25 prosent) og omtales som «medieskepsis». Medieskespsis beskriver en frakobling og manglende tillit til mainstream media. Videre viser litteraturen at tillitsnivået til formidlet klimaforskning ligger høyere (56 prosent). To tydelige strukturelle endringer påvirker offentlig kommunikasjon i dag; 1) profesjonalisering av kommunikasjonsrådgivning og 2) internett med sosiale medier. Det påvirker journalistenes arbeidsvilkår. Journalistene skal fungere som viktige mellommenn mellom institusjoner, autoriteter og eksperter på en den ene siden, og borgere på den andre. Borgerne eksponeres for en informasjonsflom og lever under et stadig større verdipress, som forestillingen om den aktivt tolkende og myndige borger må ses i lys av.
Klimajournalistikken kildrer en langvarig krise for det moderne samfunn. De redaksjonelle valgene journalister gjør i forbindelse med saker om klimaendringer, påvirker følgelig kunnskapsnivå, holdninger og meningsdannelse i befolkningen. Altså utgjør dette arbeidet en ganske viktig del av mediebildet over tid, og demokratiske valg på sikt. Med det gjør denne oppgaven en casestudie om kildebruk i norsk klimajournalistikk. I lys av saksområdet lyder problemstillingen «hvordan behandles og formidles ekspertkilder versus skeptikere i norsk klimajournalistikk hos redaktørstyrte medier?». Oppgaven analyserer blant annet medienes egen kildekritikk ved rekruttering, behandling og formidling av klimaskepsis og -forskning. Formålet er å øke kunnskapsnivået om den praktiske utøvelsen av faget journalistikk under langvarig krise, samt bevissthet om hvordan journalisters kompetanse og individuell rolleforståelse i praksis affekterer produksjon. Med spesielt henblikk på tillit og medieskepsis, profesjonell kontekst og samfunnets utvikling, er det et mål å øke den generelle forståelsen av rollen som medieinstitusjoner spiller i perspektiv- og kunnskapsformidling vedrørende klimaendringer.
I studien er det anvendt metodisk triangulering; først tekstanalyse av to medietekster fra en regional (Fædrelandsvennen) og en landsdekkende (Aftenposten) avis. Deretter dybdeintervju med produsent og journalist bak hver tekst. Funnene antyder at kommunikasjonen mellom journalister og forskere er ensidig flytende, som gir gode forutsetninger for korrekt forskningsformidling. Videre tilsier de empiriske funnene at kildene som representerer klimaskepsis blir behandlet med varsomhet, der journalistene er obs på fallgruver ved fremstilling og unngåelse av plattformen som eventuelt talerør. Elementet av konflikt står seg svært sentralt i artiklene om klima, og i dette er journalistene bevisst sin egen rolle, tross de ikke mener egen innflytelse virker avgjørende i mediebildet. | |
