Ledelse i en kunnskapsorganisasjon En kvalitativ studie av ledelsestilnærming blant instituttledere overfor de fagansatte ved UiA

Abstract

Ledelse er et ettertraktet sosialt fenomen som det produseres utallige tekster om. Denne oppgaven er et lite drypp i en slik sammenheng. Ledelse av kunnskapsarbeidere har fått økende oppmerksomhet de senere årene med en stadig bedre utdannet befolkning. Den økende andelen arbeidstakere som kan karakteriseres som kunnskapsarbeidere forstås å være den viktigste drivfaktoren for fremtidig ledelse. Hvilke tilnærmingsformer ledelse bør anta for å være en ressurs overfor organisasjoner og menneskene som arbeidere i organisasjonene, er således et sentralt anliggende. Med utgangspunkt i ledelse av kunnskapsarbeidere går denne oppgaven etter den beste kremen og fram til tuppen av spydet, og ser på hvordan ledelse utøves av instituttledere overfor fagansatte ved universitetet. Det gjøres bruk av et kvalitativt forskningsdesign med vekt på seks individuelle dybdeintervjuer. Problemstillingen er eksplorerende og søker å forstå hvilke ledelsespraksiser som er sentrale, og hva som oppfattes som den viktigste ledelsespraksisen. Frihet og autonomi danner en sentral kontekst for ledelsespraksisene i kunnskapsorganisasjonen. I en slik kontekst vektlegges tilgjengelighet som en særskilt lederverdi med tilhørende karakteristikker som å se egne medarbeidere og deres behov. Ledelse ved universitetsinstituttene må også håndtere et mangfold av ulike forventninger til ledelse. Som hovedretning står demokratisk ledelse med vekt på inkludering og deltakelse i beslutninger sentralt. Ledelse er videre både noe som virker frastøtende og fristende, alt etter hvilke fagansatte som man forholder seg til. Ledelse som situasjonstilpasning overfor ulike medarbeidere blir en framtredende strategi ved hvordan man kombinerer de sentrale ledelsesdimensjonene som oppgave- og medarbeiderorientering. Samtidig står uformell ledelse og lateral innflytelse sentralt, der ansatte kan være flinke til å lede seg selv og til å lede andre. Distribuerende prosesser ved instituttene blir således en sentralt teoretisk perspektiv.