Fra avvik til normalitet : En studie av elevers og læreres erfaringer ved en dysleksivennlig skole

Abstract

Bakgrunn for problemstilling: Som fremtidig lærer har det lenge vært av interesse for meg å lære mer om de fremtidige elevene jeg kan få. Blant disse er elever med dysleksi. Jeg mener dyslektikere kan ses på som en gruppe i samfunnet som man generelt sett ikke vet nok om, noe som er en stor del av grunnen bak denne oppgaven. Etter mange forsøk på å vinkle dysleksi som tema for denne oppgaven, fant jeg ut av jeg var interessert i å skrive en oppgave basert på hvordan elever med dysleksi ble behandlet i skolen. Problemstillingen ble som følger: Kan fokus på dysleksivennlige tiltak og tilpasset opplæring påvirke i hvilken grad dysleksi oppleves og oppfattes som et avvik?Problemstillingen innebærer to vinklinger, da fra elev og lærer-perspektivet,på både hvordan dysleksivennlige skoler og deres tilpassing påvirker dysleksi og i hvilken grad dysleksi oppfattes som et avvik. Metode: Intensjonen med oppgaven er å få et innblikk i hvordan lærere og elever opplever deres skolehverdag knyttet til dysleksi. Jeg ønsker dermed å vite hvilke erfaringer, tanker, refleksjoner og følelser de hadde knyttet til temaet. For å kunne svare best mulig på oppgavens problemstilling,velger jeg derfor å anvende en kvalitativ forskningsmetode som involverer semistrukturerte intervjuer. Dette innebærer at jeg møtte informantene for intervju og tok lydopptak av intervjuene. På denne måten kunne jeg forsikre meg om at sitatene var presise,og at jeg ikke feilpresenterte noen av deres erfaringer, tanker eller refleksjoner. Dette gjaldt for alle informantene som valgte å delta i oppgaven. Det var 4 lærere og 2 elever som valgte å delta.Resultat og Konklusjon: Med utgangspunkt i intervjuer med elever og lærere ved en dysleksivennlig skole ble det skapt et innblikk i deres realitet og møte med dysleksi. Elevene, Josefine og Kaja, opplever ikke dysleksi som et hinder, men heller som etgode. Ifølge tidligere forskning kan dette baseres på elevenes lærte metoder for å overkomme diagnosen og opplevd mestring. Dette viser seg å kunne være relevant for både Josefine og Kaja da begge opplever en relativt høy grad av mestring i skolen. Elevene er stort sett fornøyde med skolens undervisning,og mener de ikke kunne nådd de karakterene de har i dag uten den tilpassingen og tilrettelegging skolen gir dem. Lærerne er fornøyde med skolens overordnete system for å systematisere elevenes vansker slik at det skapes en oversikt over hvordan elevene skal tilrettelegges for. Det blir brukt en vid form for tilpasset opplæring som bidrar til å normalisere ulike vansker, i dette tilfellet dysleksi. Dette gjøres ved å for eksempel anvende dysleksivennlige metoder på hele klasser slik at dyslektikere ikke skilles ut og dermed ikke opplever situasjoner hvor de kan bli stigmatisert eller bli stemplet som avvikere. Tiltross forde positive resultatene elevinformantene gir gjennom intervjuene, vises det også til andre elever som ikke deler deres syn rundt dysleksi. Det er elever ved skolen som føler skam rundt deres diagnose og ikke ønsker tilrettelegging i frykt for å bli stigmatisert. Josefine og Kaja ønsker derfor et større fokus på diskresjon av den fremtidige lærer, slik at elever som frykter stigmatisering og annerledesgjøring ikke opplever situasjoner hvor dette kan være tilfelle. Lærerne mener i denne konteksten at det er viktig med en god relasjon med alle elever, spesielt i tilfeller hvor det er skolerelaterte vansker tilstede, for å kunne tilrettelegge slik at eleven er komfortabel med både seg selv og tilretteleggingen.