Selvdannelsens vilkår i aktuell dannelsesteoretisk allmenndidaktikk : En teoretisk studie

Abstract

Det dannelsesteoretiske allmenndidaktiske feltet er opprinnelig en filosofisk og humanistisk disiplin (Willbergh, 2019) som er skapt med utgangspunkt i det som omtales som det pedagogiske paradoks. Det er definisjonen på oppdragelsens problem som handler om hvordan en kan oppdra individet til selvstendighet til tross for tvangen som oppdragelsen innebærer (Kant, 2000; Oettingen, 2001). Dagens endring av læreplanen oppfordrertilen ny debatt om hva oppdragelsen skal inneholde ettersom revideringen setter søkelys på elevens psykiske helse, gjennom å inkludere det tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring»(Utdanningsdirektoratet, 2018c). Derfor ønsker dette studiet å nyansere hvordan det aktuelle dannelsesteoretiske allmenndidaktiske feltet fokuserer påindividet. Studietsproblemstilling ble som følge; Hva er selvdannelsens vilkår i aktuell dannelsesteoretisk allmenndidaktikk?Studiet er gjennomført ved å analysere Klafkis kategoriale dannelsesteori ettersom han knyttes opp til mye av forskningen på det didaktiske feltet (Midtsundstad & Hopmann, 2011). Siden selvdannelse er et mangfoldig og komplekst begrep, behøvde det i likhet med dannelsesbegrepet en avklaring for å kunne foreta analysen. Til det ble forståelsen til de to klassiske dannelsesteoretikerne Kant og Rousseau benyttet for å skildre to ulike bevegelser som begge oppfattes som selvdannelsens vilkår. Derfra anvendes deresforståelse som analyseverktøy for å nyansere hva selvdannelsens vilkår er i kategorial dannelse. Resultatene avstudienhar vist hvordan kategorial dannelse gjennom begrepene eksemplarisk undervisning og didaktisk analyse vektleggerinnholdstilegnelse som det primære for selvdannelse. Noe som i denne studien beskrives som en utenfra og inn bevegelse. Derfra argumenteres det hvordan Klafkis kategoriale dannelsesteoriinneholder normativitet og kan plasseres nærme Kant på dannelsens kontinuum som skisseres ved hjelp av den didaktiske trekanten. Videre argumenteres det også for hvordan Klafki bidrar til en løsning på det pedagogiske paradoks som minsker den styringen som ligger i læreplanen, ettersom han vektlegger lærerens autonomi og refleksjon i planleggingen og tilpasningen av undervisning. På bakgrunn av dette poengteres det på den ene siden at Klafkifremdeles er en relevant teori som bør benyttesi dagens skole fordi hans teori gjør læreplanen anvendelig og håndterbar for læreren. På den andre siden poengteres det at kategorial dannelse i mindre grad vektlegger den didaktiske aksen elev-innhold, noe som oppfordrer til supplering fra annen teori. På denne måten tydeliggjør studiet at dannelsesteori som benyttes i undervisning omtalt som dannelsesteoretisk allmenndidaktikk, i større grad vektlegger det objektive og innehar en normativitet som følge av at begrepet forholder seg til skolens institusjonalisering. Samtidig handler studien om å bevisstgjøre at den dagsaktuelle endringen av læreplanen muliggjør at didaktikken i større grad enn tidligere vil kunne vektlegge et individfokus.