| dc.description.abstract | Dette prosjektet undersøker det sosiale på mikronivå slik det utspiller seg mellom barn under tre år i norske barnehager. Det beskriver og forsøker å forstå betydningen av barns nonverbale sosiale handlingsrepertoar, men også å se det i relasjon med hvilke rammer institusjonene gir for utvikling av et slikt repertoar. Det blir med andre ord en beskrivelse av hvordan barn utforsker og prøver ut ulike sider med det å være sosial aktør i en institusjonskontekst før verbalspråket er fullt etablert. Med begrepet sosial menes ikke bare barn i relasjon med andre barn eller voksne, men også barns relasjoner med tingene, rommene og stedene de befinner seg i og rundt.
Prosjektet har bygget videre på annen småbarnsforsknings bruk av fenomenologi og livsverden-begrepet samt nyere post-humane perspektiv. Det sosiale handlingsrepertoaret skal ikke fremstå som isolerte barn-barn- eller barn-ting-relasjoner i et tomt rom uten forbindelse med den øvrige kulturens normative forventninger slik de kommer til uttrykk i institusjonelle rammer og de voksnes pedagogiske intensjoner. Prosjektet har dermed hentet inspirasjon fra to forskningsmessige strømninger: både den pedagogisk-danningsorienterte og den sosiologisk-kulturteoretiske, og det tegnes opp en dialektisk danningsforståelse i et eklektisk teoretisk landskap hvor det å bli endret i møte med sosiale, fysiske og kulturelle omgivelser skjer ved at en selv kan gripe inn og endre disse tilbake. Barna griper og blir grepet av verden omkring seg.
Utgangspunktet har vært et etnografisk arbeid basert på observasjoner i to småbarnsavdelinger hvor det er lagt til grunn en fenomenologisk analytisk tilnærming. Feltarbeidet, som foregikk i ulike perioder mellom våren 2014 og våren 2015, utviklet et sammensatt datamateriale bestående av feltnotater og videoopptak med hovedoppmerksomhet rettet mot samspill barn-barn i frie situasjoner. Arbeidet var utpreget mikroetnografisk siden det var små detaljer i ansikt-til-ansikt-relasjoner som først og fremst ble analysert. Den fenomenologiske tilnærmingen la hovedvekten på å forstå hvordan barnas livsverden kunne ses på som et sted mellom barna og andre barn, voksne, tingene og rommet hvor mening, selvbevissthet og sosiale hendelser kontinuerlig ble skapt.
Avhandlingen er bygget opp omkring fire ulike artikler hvor det er brukt ulike teoretiske perspektiv. De fire artiklene er:
• De yngste barna og tingene deres – en ANT-analyse av lek i småbarnsavdelinger
• Social life among toddlers in kindergarten as communicative musicality
• The flow of play among toddlers in kindergarten
• Relasjoner mellom små barn i spenningen mellom private og offentlige rom
I kappen blir tre av de teoretiske perspektivene grundigere belyst med tanke på å se etter et felles ontologisk utgangspunkt – da med en særlig oppmerksomhet mot Merleau-Pontys fenomenologi. De tre perspektivene er teori om kommunikativ musikalitet, Aktør-Nettverk-Teori (ANT) og dialektisk danningsteori med vekt på Hannah Arendts begrep om handling.
Det konkluderes med at de yngste barnas nonverbale handlingsrepertoar arter seg for det første som ulike måter å være sammen med ting på. På denne måten kan barna bli en forlengelse av tingenes egenskaper, men også gjøre tingene til en forlengelse av sine egne intensjonelle kropper i rommet. I begge tilfeller binder tingene barna sammen. For det andre bruker de musiske uttrykk i form av lyd og rytmer med ting, stemme eller kropp for å skape fellesopplevelser av mening gjennom ulike unisone uttrykk, men også for å ta nye initiativ i rommet.
Det som kjennetegner begge disse handlingsrepertoarene er for det første at verbalspråk og refleksjoner spiller en underordnet rolle i forhold til deres umiddelbare kroppslige tilstedeværelse i rommet. For det andre viser barna stor grad av sensitivitet med hensyn til å respondere på hverandres initiativ og invitasjoner. Det viser også hvor uunngåelig avbrudd og forstyrrelser synes å være i barnas måte å være sammen på. Det siste peker på hvilken særlig institusjonskontekst dette handlingsrepertoaret utvikles og brukes i.
Avslutningsvis rettes det et kritisk søkelys mot barnehagens pedagogiske ambisjoner og strenge ordenskultur. Det stilles spørsmål om hvorvidt det gis nok rom for å utfolde barnas nonverbale sosiale handlingsrepertoar eller om det for ofte legges lokk på av hensyn til krav om ro, orden og pedagogiske fremdrift. | nb_NO |
