Aktivitetsplikt for sosialhjelp : En kvalitativ studie om aktivitetsplikt for sosialhjelp sett i lys av ansatte i NAV

Abstract

Krav om aktivitet for å motta sosiale ytelser er et tema som politikerne har satt høyt på agendaen og spesielt den sittende regjeringen av Høyre og Frp. Vilkår for å motta sosialhjelp er ikke nytt i Norge. Det ble fastsatt allerede i vår første fattiglov fra 1845. Prinsippet i arbeid for hjelp har blitt videreutviklet gjennom årene. I dag er det sosialtjenesteloven i arbeids- og velferdsforvaltningen fra Desember 2009 som reguler dette prinsippet lovmessig. Lovens hensikt er å sikre livsoppholdet til mennesker som av ulike årsaker ikke er i stand til å forsørge seg selv. Hjelp skal ikke ytes før alle andre utveier er prøvd ut. Sosialhjelp skal således være en siste utvei. Sosialhjelpen kan ses som det siste eller nederste sikkerhetsnettet i velferdsstaten. I 2015 ble sosialtjenesteloven endret slik at det som hovedregel skal stilles krav om aktivitet for alle som mottar økonomisk sosialhjelp. Fra januar 2017 har dette kravet blitt ytterligere innskjerpet for mottakere under 30 år. Denne masteroppgaven har belyst to spørsmål 1) Hvilke oppfatninger og vurderinger har sosialarbeidere om at det skal stilles strengere krav om arbeid for å motta sosialhjelp, 2) hvilke konsekvenser kan denne lovendringen få for tjenester og mottaker. For å få svar på disse spørsmålene har jeg intervjuet 11 sosialarbeidere som jobber ved to lokale NAV- kontor. Intervjuene utgjør mine data, og den empiriske analysen er delt inn etter spørsmålene ovenfor. Oppgaven omhandler unge sosialhjelpsmottakere som omfattes av innskjerpingen av aktivitetskravet fra januar 2017. Mine data indikerer at mange sosialarbeidere er positive til målet om at flere skal komme i aktivitet. Dataene indikerer også at de har betydelig handlefrihet i hvordan de skal utføre arbeidet. Det er også mitt inntrykk at de bruker denne friheten til å forvalte sine oppgaver på forsvarlig vis. Det ser ut til at sosialarbeiderne bruker vilkåret om aktivitet med forsiktighet og at de fraviker dette vilkåret når de anser dette som nødvendig. Praktiseringen av vilkår for sosialhjelp varierer mellom kontorene som jeg har studert mellom ansatte innenfor kontorene. Under de kvalitative intervjuene med sosialarbeiderne kom det fram at de arbeider i et felt hvor de kan stille krav til brukere og sanksjonere om påbudene ikke følges. 3 Innskjerpingen av vilkåret for å motta sosialhjelp medfører at det settes flere og strengere krav også til de som administrerer ordningen, blant annet til saksbehandling, vedtaksskriving og oppfølging av vedtak. I tillegg innebærer det at vilkåret må finne fram til og vurdere flere hensiktsmessige tiltak og de må vurdere hvilke konsekvenser det skal ha om vilkårene ikke oppfylles. Dataene bekrefter min hypotese om at mange ansatte er positive til innskjerpingen av aktivitetskravet, men bare dersom vilkåret er hensiktsmessig for brukeren. Dette menes at det må være flere og varierende tiltak for at vilkåret rettet mot aktivitet skal skal virke hensiktsmessig for den enkelte bruker. Utfordringen er at dette legges større press på sosialarbeidere som kan oppleve å være i et spenningsfelt mellom to typer lojalitet: til brukerne nedenfra og samfunnets lover og regler ovenfra (Levin 2004, Terum 2003). En annen utfordring ved å gjennomføre det innskjerpede aktivitetskravet knytter seg til mangel på egnede tilbud om aktivitet til brukerne. Sosialarbeiderne forventer at de nå vil få tilgang til flere og mer varierte tilbud om aktivitet. Dette begrunner de med at noen mottakere har store og sammensatte problemer, og disse trenger omfattende og individuell oppfølging. Det er ønskelig hos mange sosialarbeiderne med flere tiltaksplasser for å få flere unge sosialhjelpsmottakere ut i arbeidslivet. Informantene ønsker og håper på aktiv samarbeid med det lokale næringsliv og bedre samarbeid med arbeidsgivere, dette for å få flere arbeidsrettet aktiviteter