Beredskapshjemmets egenfødte barn : hvordan er det å være foreldrenes egenfødte barn i en familie som er beredskapshjem

Abstract

Hensikten med denne studien har vært å skaffe til veie kunnskap om hvilken betydning det har å være barn av foreldre som er beredskapshjem. Det er barnas egne beskrivelser, deres opplevelser og stemme jeg søker å formidle. Gjennom tidene har barnevernets anvendelse av tiltak endret seg i tråd med utvikling av nye lover og kunnskap. En senere tid er preget av en dreining fra institusjonsbruk til løsninger i private hjem. Det støttes barnevernfaglig og politisk ved en antakelse om at baren har det best ved å bo i «vanlige» familier. Tallet på barn plassert i beredskapshjem har økt de siste årene. For eksempel ved at det fra 2011 til 2012 var en økning på 25 prosent. Det er begrenset norsk forskning som omhandler beredskapshjem. Jeg har ikke lyktes å finne fram til litteratur som omhandler beredskapshjemmets egenfødte barn. De siste årene har forskere sett på barn i sosialt arbeid og i barnevernet som aktører i eget liv. Her har jeg hentet inspirasjon. Min studie er en studie med intervju at fem barn og ungdom i alderen 7-18 år. De har aller erfaringer fra å bo sammen med barn som plasseres i beredskapshjem, for midlertidig plassering. Oppdragsvarigheten strekker seg fra 1,5 år til 10 år. Spørsmålene jeg har stilt informantene handler om hverdagslivet; det vanlige og det særegne for familielivet. Jeg har valgt fire forskningsspørsmål som handler om hvordan barna opplever å være beredskapshjem, hvem barna har snakket med om det å være beredskapshjem, hvordan det er når et beredskapssøsken flytter inn og/eller ut og hvordan barna forklarer/definerer hva et beredskapshjem er. Funnene (jfr. kap. 5.7, s. 95-96), viser at informantene har både et vanlig og litt uvanlig hverdagsliv. Det fremkommer at informantene er overveiende positive til det å være beredskapshjem. Videre viser funnene at informantene møter utfordringer i hverdagen knyttet til beredskapshjemoppdraget. Noen av beredskapsbarna kan være krevende og ta mye plass, og at informantene kan bli følelsesmessig berørt både når et barn flytter inn og når et barn flytter ut. Utfordringene setter beredskapshjemmets egenfødte barn i krevende situasjoner. I denne oppgaven reises en drøfting omkring de ulike behovene de egenfødte barna har. Barna har blant annet behov for å delta og bli møtt som subjekter, samtidig som de har behov for beskyttelse mot risikofaktorer som blant annet relasjonsbrudd eller å leve sammen med barn med utfordrende atferd. Hvordan kan vi sikre at denne gruppen barn opplever stabilitet og kontinuitet? I denne studien kommer det også fram at de egenfødte barna er viktige aktører i beredskapshjemarbeidet. De har mange erfaringer og sitter inne med mye kunnskap og informasjon. Derfor er det viktig at de ikke holdes tilbake, men at de blir sett og møtt som subjekter.