Sammen om individuell jobbstøtte: En kvalitativ studie av deltakelse og opplevelser fra deltakelse i Individual placement and support

Abstract

I dette doktorgradsprosjektet utforskes Individual placement and support (IPS), en evidensbasert metode for arbeidsrehabilitering spesielt utviklet for mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Kvantitative studier viser at mange i målgruppen ønsker hjelp til å komme i jobb og at IPS bidrar til arbeidsdeltakelse. Det er imidlertid fortsatt mange av dem som mottar IPS som ikke kommer i jobb eller som slutter i jobben igjen etter kort tid. Hensikten med doktorgradsprosjektet var å utforske hvordan IPS utspiller seg i praksis og oppleves av de involverte, for på den måten å komme frem til mulige forbedringer. Vi undersøkte jobbsøkere, behandlere, NAV-veiledere og jobbspesialisters opplevelser fra deltakelse i IPS, og hvordan behandlere og NAV-veiledere bidrar i samarbeidsmøter i IPS. Doktorgradsprosjektet består av en metaetnografi, en observasjonsstudie og en intervjustudie. Metaetnografien var en systematisk litteraturstudie av tidligere kvalitative studier som undersøkte opplevelser fra deltakelse i IPS. I observasjonsstudien observerte jeg 16 samarbeidsmøter mellom jobbsøkere, behandlere, NAV-veiledere og jobbspesialister. I intervjustudien gjennomførte jeg 18 intervjuer med jobbsøkere, behandlere og NAV-veiledere om hvordan de opplevde at det var å delta i de observerte møtene. Det ble tatt lydopptak av samtalene i møtene og i intervjuene. Disse ble transkribert og analysert ved hjelp av refleksiv tematisk analyse. I alle de tre studiene i dette prosjektet var det jobbsøkere som hadde behov for støtte fra behandlere og NAV-veiledere. I observasjonsstudien og i intervjustudien løftet de særlig frem behovet for å snakke om utfordringer og bekymringer knyttet til sin arbeidssituasjon og økonomi og hvordan utfordringene kunne løses. Selv om både behandlere og NAV-veiledere opplevde møtene som en anledning til å lytte til jobbsøkerne, opplevde likevel både jobbsøkere, behandlere og NAV-veiledere at mulighetene til å snakke om utfordringer ikke alltid ble godt nok utnyttet. En beskrivelse som er karakteristisk for de observerte møtene, er at det var lite dialog, og at dette var til hinder for at jobbsøkerne fikk den støtten de hadde behov for. Jobbsøkerne opplevde at deres økonomiske trygghet var avhengig av forståelse fra NAV-veilederne, og at behandlerne var i posisjon til å øke denne forståelsen. Jobbsøkernes opplevelser knyttes i diskusjonen til recoveryprosessene tilhørighet, håp og mening. Behandlerne og NAV-veilederne støttet disse prosessene når de bidro til å øke jobbsøkerens sosiale og økonomiske kapital. Samtidig opplevde både NAV-veiledere og behandlere at de kunne ha gitt mer oppmerksomhet til det jobbsøkerne sa og på den måten vært til bedre hjelp. Praksiser, verdier, overbevisninger og antakelser som kan ha vært en del av behandlerne og NAV-veiledernes institusjonelle logikk, kan bidra til å forklare deres deltakelse. Jeg diskuterer mulige grunner til at behandlerne var usikre på hva de kunne si med tanke på taushetsplikt og hva som gjorde at NAV-veiledere opplevde at mer informasjon kunne gjort det lettere for dem å gi jobbsøkerne den hjelp og støtte de hadde behov for. En viktig motivasjon for dette doktorgradsprosjektet var å bidra med kunnskap om IPS som kan være nyttig for jobbsøkere, behandlere, NAV-veiledere og jobbspesialister. Samarbeidsmøtene som undersøkes i dette prosjektet er ikke en vanlig del av IPS. Resultatene viser likevel at de hadde en viktig funksjon for jobbsøkerne, særlig fordi de hadde behov for støtte fra behandleren i møter med NAV. Møtene kan dermed være en forbedring av IPS.