| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie av minoritetsjenters erfaringer i videregående skole. Oppgaven har tatt utgangspunkt i problemstillingen: “Hvilke erfaringer har et utvalg minoritetsjenter med videregående skole, og hvordan forhandler de identitet og etniske grenser?”. For å belyse problemstillingen valgte vi å gjennomføre semistrukturerte intervjuer med 11 minoritetsjenter som går på videregående skole i Kristiansand kommune. Alle informantene går på studiespesialiserende linjer. Utvalget ble rekruttert gjennom bekjentskap og snøballmetoden, og de har bakgrunn fra Asia, Afrika, Midtøsten og Øst-Europa.
Hensikten med denne oppgaven har vært å få et kvalitativt innblikk i minoritetsjentenes sammensatte og komplekse erfaringer i videregående skole. Derfor har vi også benyttet et bredt teoretisk rammeverk, som består av perspektiv på identitetsdannelse og strategier for etnisk grensedragning, som bunner i teori fra Friberg (2021) og Wimmer (2008). Vi har også inkludert teoriperspektiver på rasisme, rasialisering og mikroaggresjoner for å belyse informantenes erfaringer med rasisme. Videre bruker vi teorier om etnisk kapital, basert på Modood (2004) og innvandrerdriv (Bakken & Hygge, 2018; Mastekaasa & Birkelund, 2009; Hermansen, 2016), for å forstå jentenes ambisjoner. I analysen bruker vi teorien gjennomgående for å drøfte empirien. Det analytiske materialet er delt opp i fire hovedkategorier. Det inkluderer tre hovedkategorier om trivsel og identitetsforhandlinger i skolen, erfaringer med rasisme og syn på utdanning. Den siste kategorien er drevet ut av teorien og baserer seg på Leirvik (2010) sine fire dimensjoner for å forklare minoritetsungdom sin utdanningsatferd.
Våre funn indikerer at dette er en gruppe jenter som trives og gjør det godt i skolen. Trivselen er knyttet til tryggheten av å være i et flerkulturelt klasserom. Jentene har høye ambisjoner og mål for seg selv, og mye av dette kommer av en kulturell verdsetting av utdanning som de har internalisert gjennom sine foreldre og deres kultur. Likevel viser våre funn at minoritetsjentene også møter en rekke utfordringer i skolen. Dette gjelder spesielt erfaringer med rasisme, selv om mange av informantene uttrykker seg med vaghet når de snakker om rasisme. Her er et sentralt funn at hudfarge henger sammen med utsatthet, og de informantene med mørk hudfarge opplever rasisme i større grad enn de med lys hudfarge. Rasismen de opplever er både direkte i form av rasistiske angrep, men også mer subtile, i form av mikroaggresjoner.
Funnene våre viser også at jentenes identitet utfordres på flere måter. Deres identitet navigerer mellom en etnisk identitet, en nasjonal identitet og en tilskrevet identitet. Deres etniske identitet er spesielt fremtredende når de snakker om ambisjoner og mål i deres utdanning, og når de refererer til seg selv som “utlendinger” for å skille seg fra de “norske” elevene. Samtidig møter informantene med mørk hudfarge på liten aksept når det kommer til sin nasjonale selvidentitet, altså å være “norsk”, mye på grunn av rasialiseringsprosesser i samfunnet. Informantene med krysskulturell bakgrunn, opplever det også som utfordrende å finne sin “riktige” identitet når de står mellom ulike kulturer og etnisiteter. Funnene viser derfor at minoritetsjentene presses i ulike retninger når det kommer til deres identitet. Det gjelder familiens forventninger og deres ambisjoner om å gjøre det bra i skolen, men også gjennom å bli utsatt for rasisme og diskriminering, og å bli tvilt på når det kommer til sin norskhet.
Et annet sentralt funn er at jentene i hovedsak bruker strategiene utvidelse, utvisking, sammentrekning og posisjonsflyt når de forhandler om etniske grenser. Ved å referere til seg selv som “utlendinger”, skaper de en ny etnisk identitet og utvider hvem som får innpass i kategorien til å gjelde alle med minoritetsbakgrunn, og ser dermed forbi individuelle etniske grenser. Dette fungerer også som en sammentrekning, hvor de setter opp et skille mellom seg og de “norske”. De forhandler også om grenser for norskhet og forsøker å utvide disse grensene til å bli mer inkluderende slik at de får innpass. Videre bruker de strategien sammentrekning ved å distansere seg fra det norske, når de forteller om at å være minoritetsjente gir dem fordelen av å ha et vidt perspektiv i skolen, og når de snakker om at utdanning er mer verdsatt i deres kultur enn i den norske. Deres høye ambisjoner i skolen forstås også med bakgrunn i strategien posisjonsflyt, hvor de forsøker å endre sin posisjon i det hierarkiske systemet ved å ta høyere utdanning og oppnå oppadstigende sosial mobilitet. Informantene bruker også utvisking som strategi når de tydeliggjør at de er norske, og dermed visker ut sine egne etniske grenser. I tillegg kan deres nedtoning av betydningen av rasistiske opplevelser sees på som en måte å viske ut egne etniske grenser på, for å ikke bli plassert utenfor som “de andre” i samfunnet. | |
